Vil ikke leve for alltid

(SIDE2:)Fame - USA, 2009. Regi: Kevin Tancharoen. Med: Asher Book, Kristy Flores, Paul Iacono, Paul McGill, Naturi Naughton, Kay Panabaker, Kherington Payne, Collins Pennie, Walter Perez, Anna Maria Perez de Tagle, Debbie Allen, Charles S. Dutton, Kelsey Grammer, Megan Mullally, Bebe Neuwirth

Aldersgrense: Tillatt for alle

I 1980 gjorde filmen «Fame» det kult å gå med hårbånd, tights og leggvarmere. Fremdeles kan de fleste synge med på «Fame - I'm gonna live forever», og mange drømmer om å gjøre like flotte splitthopp som karakterene i filmen.

Nå er nyversjonen klar for norske kinoer. 1980 er byttet ut med 2009, og en gjeng tenåringer gjør seg klare for å begynne på den beste musikk-, dans- og dramaskolen i New York.

Vi følger et lite utvalg av elevene gjennom alle de fire årene ved skolen. Vi får se dem i både motgang og medgang, får se kjærligheten blomstre og visne og får se hvordan de møter utfordringene ved å velge et såpass krevende yrke.

Dette er ikke en ren kopi av originalfilmen. I tillegg til den mer moderne stilen, er det lagt til enkelte nye tråder og karakterer. Blant annet følger vi filmskaperen Neil og hans møte med en ikke helt ærlig produsent.

Men veldig mye er likt. Vi møter blant annet den sjenerte dramaeleven Jenny som opplever at folk i bransjen kan være ute etter å misbruke hennes naivitet. Den klassiske pianisten Denise får en åpenbaring da hun sitter alene i aulaen med pianoet og synger «Out Here On My Own» (en scene som nærmest er en tro kopi av Irene Caras scene i originalfilmen). Dramaeleven Malik har vokst opp i et tøft miljø og sliter med å tilpasse seg dramaklassen. Og danseren Alice mislikes av mange, fordi hun tror hun er den flinkeste på skolen.

1980-versjonens mest kjente scene, hvor elevene danser til sangen «Fame» i gata, er tatt bort. Det eneste vi får høre av låta, er en kjedelig nyversjon som går under rulleteksten.

Når såpass mye er likt originalen, føles filmen ganske unødvendig. Originalfilmen er tross alt fremdeles severdig også for nye generasjoner. Når en ny film likevel skal lages, burde regissør Kevin Tancharoen tilført historien noe, og det gjør han ikke. Det virker som om han stoler på at oppskriften fra 1980 fremdeles fungerer og at publikum derfor vil elske resultatet uansett. Men slik er det altså ikke.

Et annet problem med filmen, er at den vil så mye mer enn den får til. Vi møter mange svært ulike karakterer - men vi rekker ikke å bli ordentlig kjent med noen av dem. Det hintes om problemer i livene deres, men Tancharoen dropper å gå videre inn på det. For eksempel kunne karakteren Alice blitt utviklet til noe mer spennende. I stedet blir hun en utydelig figur som ikke gjør noe særlig for historien.

Der originalfilmen klarer å skape levende karakterer som publikum både tror på og kjenner seg igjen i, blir figurene her flate og uinteressante. Tancharoen kunne med fordel fjernet noen av karakterene og heller fokusert fullt på de gjenværende.

Som i programmer som «Idol» og «X-faktor», er det auditionrundene i begynnelsen som er morsomst å følge. Her er det mange festlige øyeblikk. Publikummere som har drevet med musikk, dans eller drama vil trolig kjenne seg igjen i øvelsene elevene gjør på skolen. Også her er det morsomme episoder.

Men etter at det første skoleåret er ferdig, begynner det å bli kjedelig. De morsomme scenene forsvinner og alt blir mer seriøst - men ikke til det bedre.

«Fame» anno 2009 har blitt en film som føles totalt unødvendig. Det er mulig tenåringer med store kjendisdrømmer vil kunne la seg underholde, men de kan like gjerne se originalfilmen. Og det er faktisk å anbefale.