Vil ha mer eksperimentering i norsk film

Haugesund (SIDE2): Unni Straume har regissert filmer som «Thranes metode» og «Musikk for bryllup og begravelser». Nå har hun satt sammen klipp fra filmene sine til premiereklare «remake.me».

Side2 møter regissøren i Haugesund.

Ble til etter en vanskelig periode

- Filmen ble litt til underveis. Det begynte etter en lang periode hvor jeg hadde stanget hodet i veggen med flere prosjekter. Jeg hadde hatt flere internasjonale prosjekter som nesten gikk i gang, men så fikk vi ikke gjennomslag, sier hun.

Fordi ting gikk litt trått, bestemte hun seg for å utvide kompetansen og øve seg på den digitale teknikken.

- For å lære meg det, lastet jeg inn alle filmene mine på dataen for å øve meg. Plutselig begynte det å leve, jeg tok ut biter jeg syns snakket med meg på en ny måte, sier hun.

Personlig innblikk

Hun likte prosessen med å lage filmen.

- Det var veldig gøy! Jeg hadde det veldig morsomt underveis. Det ble en redning for meg som filmskaper, sier hun.

I filmen presenteres publikum også for blant annet hunden og moren til Straume, samt klipp fra Straumes arbeid med filmen. Hun var ikke redd for å bli personlig.

- Alle filmene mine handler om livet mitt. Da jeg så igjen mine egne filmer, som jeg ikke hadde sett på mange år, så jeg scener som var nært mitt eget liv, og dem tok jeg ut. Jeg har alltid brukt meg selv, sier hun.

- Det er tragisk

Et av filmprosjektene som hun jobbet lenge med før det ble lagt dødt, var filmatiseringen av Krzysztof Piesiewicz romantrilogi «Tro, håp og kjærlighet».

- Det er tragisk. Jeg føler at det er et par filmer som burde vært laget som ikke ble det. Jeg kommer alltid til å synes at det er leit at det ikke ble noe av, forteller hun.

Det var den internasjonale finansieringskabalen som skapte problemer for innspillingen av filmen.

- Vi var nesten klare mange ganger. Det er snakk om et forarbeid på 6-7 år. Casting, manus, alt var klart. Det var mange år med jobb, sier hun.

- Det skjer bare i filmer

I tre år var Straume professor ved regilinjen på Den norske filmskolen. I 2008 gikk ut av, og pressen skrev at hun gikk av i protest mot skolens faglige satsning. Beslutningen ble fremstilt som mer dramatisk enn den var.

- Det er mange grunner til at man slutter i en jobb. Det var uenigheter, det er ikke til å legge skjul på, sier hun.

Men det var ikke bare derfor hun sluttet.

- Jeg hadde blant annet lyst til å lage ting selv, og det var vanskelig når jeg bodde i Lillehammer. Det er sjeldent at det bare er én grunn til ting, det skjer bare i filmer, ler hun.

Vil ha mer eksperimentering

Men hun mener fortsatt at filmbransjen har tatt litt feil retning.

- Mange glemmer at film er et kunstnerisk uttrykk. Det skal utvikle seg hele tiden. Det er ikke sånn at man bare skal gjøre som alle andre. Jeg syns at det lages for mye konvensjonell film, det er for lite eksperimentering, sier hun.

Hun trekker frem Eskil Vogts «Blind» som et eksempel på en film som klarer det hun ønsker at film skal gjøre.

- Han lekte seg med filmuttrykket. Jeg savner lekenheten, sier hun.

Hun forstår at mange regissører blir påvirket av det økonomiske presset.

- De er redde for at investorer ikke skal få pengene sine igjen. De er redde for eksperimenter og gjør heller som før. Da risikerer man at uttrykket stopper opp. Det er for mye som ligner på hverandre, sier hun.

- Her er jeg den Unni jeg liker best

Hun prøver å følge med på norsk film, og liker blant annet filmene til Joachim Trier. Hun er også glad i italiensk film - et land hun delvis bor i.

- Jeg tror at hvis jeg bare hadde bodd i Norge, hadde jeg blitt veldig selvhøytidelig. Jeg kommer til Italia for å le av meg selv, smiler hun.

Hun liker den hun er i Italia.

- Jeg er vestlending, og er nok født litt tung til sinns. I Italia fant jeg en ny side av meg selv. Jeg følte at her er jeg den Unni jeg liker best. Det var som om jeg hadde møtt meg selv på en ny måte. Jeg håper de to Unni-ene finner hverandre etter hvert, sier hun.

Store forskjeller

Det er flere forskjeller på det norske og det italienske samfunnet.

- En stor forskjell, er at det er jævlig mye mennesker der. Når jeg kommer til Norge lurer jeg på hvor alle menneskene er, sier hun.

Det er også en helt annen menneskekontakt Italia.

- Folk ser hverandre, de ser ikke bare forbi hverandre. De ser rett på dem de snakker med, selv om det er folk de ikke kjenner. De har mer kontakt med andre. I Norge snakker man bare med dem man kjenner, sier hun.