- Viktig å pushe grensene

Side2:Maya Vik har blitt en mer og mer fremtredende skikkelse i norske medier de siste årene. For fashionistaene har hun vært et slags undergrunns mote -ikon lenge, for de musikkinteresserte har hun vært den utilnærmelige bassisten til band som Furia, Savoy, Chris Lee og ikke minst Montee. I alt dette har Maya hatt et ønske om å gjøre noe eget og ikke minst oppdaget at hun har en sangstemme som faktisk duger til mer enn rockekoringer.

Gjennom mye øvelse og prøving og feiling følte Maya seg klar for en utfordring. En utfordring hun håndterer svært bra skal vi tro kritikerne som alle har trillet høye terningkast. Nå er hun aktuell med sitt andre soloalbum «Bummer Gun» og tilværelsen som soloartist skal virkelig omfavnes etter at hun nylig sluttet i Montee.

- Hva nøyaktig er det som skjer nå karrieremessig for deg? Du slutter i Montee og satser stort på å gjøre solokarriere, kjennes det trygt?

- Jeg har jo spilt i band siden jeg var 19 år, og bandtilværelsen er som et ekteskap med mye forpliktelser. Så nå har jeg friheten til å kunne gjøre ting på egne premisser, både innen musikk og andre ting jeg måtte finne på. Men det er jo veldig trist å slutte etter så mange år. Om det kjennes trygt ut - det er på en måte tryggere å vite at man bestemmer ting selv enn å måtte være avhenging av hva andre gjør til enhver tid.

- Hva betyr det å «satse stort»? Hva ofrer du? Hva høster du?

- Tenker du på VG-oppslaget? Da må du i såfall spørre desken hos VG! Jeg har nok aldri sagt de to ordene etter hverandre, kanskje ikke hver for seg heller. Jeg ofrer vel ikke så mye, jeg lever her og nå og gjør det jeg drømmer om. Men hvis jeg ofrer noe er det kanskje at absolutt alt handler om musikken. Det er ikke så mange ledige minutter i løpet av en uke, der man ikke tenker på noe som har med jobben å gjøre. Jeg ofrer kanskje den fritiden som andre folk har, de som er ferdig med jobben på et tidspunkt på dagen og kan gjøre «vanlige» ting.

- Har du noen ganger følt på prestasjonsangsten og nervene i det du går fra å være bassist til frontfigur? Eller er dette å få skinne på egenhånd noe mange musikere drømmer om innerst inne?

- Er absolutt prestasjonsangst ute og går, men jeg blir tryggere på dette med å plutselig være «centre of attention» for hver konsert jeg gjør. Dette er jo en helt ny situasjon for meg, noe jeg absolutt ikke har lengtet etter. Taus bassist har funket veldig bra for meg, hehe. Men dette med å pushe grensene for å utvikle seg, er viktig for at ting ikke skal bli kjedelig. Så jeg prøver å pushe de litt etter litt. Jeg er jo kanskje ikke den som står på monitoren for å bli sett eller roper navnet mitt høyest, men sånn sett blir det muligens en god combo.

Maya har et helt utrolig behagelig vesen og hun har et helt spesielt utseende. En stilsikker og moderne «look». Et sjarmerende, men forsiktig smil, behagelig stemme - også den blonde afroen da. Det uendelige tema om den blonde afroen. Hvor enn Maya ferdes, skal noen si noe om håret, peke på håret eller ta på dette underlige, men akk så vakre håret.

- Jeg VET av erfaring at folk blir helt ville når de er i nærheten av noe så trivielt som håret ditt, er du typen til å bli irritert over sånt eller tar du all positiv oppmerksomhet med ro og mak?

- Positiv oppmerksomhet er for dumt å irritere seg over, jeg har nok av andre ting å irritere meg over for å si det sånn! Lugging derimot, liker jeg ikke.

- Apropos positiv oppmerksomt har du jo fått veldig mye av det og det er velfortjent også! Men sitter du noen gang alene på kvelden og frykter den dagen noen skulle slakte det du gjør? Hvordan opplever du det når du får kritikk?

- For å være helt ærlig så takler jeg det dårlig, jeg henger meg opp i én fillekommentar mer enn de 10 positive. Så jeg leser egentlig ikke saker, anmeldelser og i hvert fall ikke kommentarfeltene fra bunnfolket i noen av nettavisene, for å ikke henge meg totalt opp i eventuelle negative ting.

- Mange andre ser på deg som en supersexy dame, en ekte artist og en talentfull, tøff jente med selvtillitt og baller, men på andre måter fremstår du som beskjeden og veldig laidback og rolig. Kan du forklare deg selv på en måte du føler er beskrivende?

- Takk! Jeg var vel som barn en irriterende guttejente som absolutt skulle gjøre alt selv, men jeg begynte vel ikke å snakke før jeg var rundt 3 år, hadde en plapre og tøffing periode frem til jeg var typ 13, før jeg røk rett i kjelleren igjen av sjenanse. Så dit jeg er kommet idag er vel et resultat av alle de grensene jeg har flyttet litt etter litt opp gjennom. Er fortsatt sjenert og blir nervøs av den minste ting, men klarer å rasjonalisere følelsene. Selvtillitt er noe som har kommet med årene. Når man skulker skolen og sitter på jenterommet av frykt for å måtte snakke høyt i klassen, må man jo gjøre noe. Jeg hørte på musikk og lærte meg å spille. Så det kom jo godt med til syvende og sist. Som jente i en mannsdominert bransje har jeg ofte måttet bevise at jeg er like god, og at ingenting kommer gratis, for det har det ikke gjort for min del, sier Maya.

- Og da må man jo peile seg inn på debatten som har rast i mediene det siste halvåret. Med Tone Damli i en oppknept olashorts og et blikk noen mener var forbeholdt sengkos, til Hanne Sørvåg som stilte i nettoen i manneblad. Maya er også delvis avkledd. Men kritikk det får hun ikke. Er det noe eget ved måten Maya viser seg frem på?

- Apropos supersexy: du klarer jo det mange mener er essensen i «kjendiser om feminismedebatten» om dagen. Du er påkledd og evner å være sexy uansett. Har du noen innspill til tema?

- Jo takk igjen, men påkledd? Jeg har jo vært mindre påkledd også, men hvordan det oppfattes handler vel mye om kontekst.

Den slanke og veldreide soulfunkartisten trener mye for å holde både helsa og figuren vedlike, hun er blant annet opptatt av mote, kunst og sminke og hår som mange andre jenter.

- Hva tror du er grunnen til at du ikke blir kritisert, mens andre artister blir kritisert? Hvor går grensen fra å bare være sexy og spille på sex for deg?

- Ja, jeg er jo opptatt av alle disse tingene som jenter flest. Treningen er dels fordi jeg gjør tullete ting som å dette av hester og dermed må trene for å holde ryggen i form, men dels fordi jeg vet at den videoen eller de bildene jeg gjør er noe som skal vare, og at det visuelle er noe som skal underbygge musikken. Men det er en tøff bransje der man må bli sett, man kan lage verdens beste musikk og sitte på rommet sitt og krysse fingrene, men å gjøre seg synlig er en del av gamet. Jeg tror at grunnen til at jeg ikke blir kritisert er fordi jeg er bassist og musiker først og fremst. Og det er det heldigvis ikke så mange som kritiserer meg for, sier Maya.

- Har du selv fått forespørsler fra «mannebladene» om en sexy shoot i undertøyet? I så fall, hva var dine tanker rundt det?

- Null forespørsler om det, så er nok bare du som synes jeg er hot! Folk må få gjøre som de vil.

- Det vet jeg med sikkerhet at vi er flere om. Men fortell litt om hvordan du fant frem til «din» musikk. Det er greit nok å snakke om hva man er influert av, (jeg har skjønt at Prince er den store helten), men du har både en helt særegen stemme og et uttrykk som er forfriskende, spennende og på mange måter veldig nytt. Hvordan utviklet rockejenta Maya seg til å bli en funkbabe?

- Jeg har vært en funkbabe siden jeg fikk min første cd jeg, det er kanskje heller omvendt. Funk var en stor del av popmusikken da jeg vokste opp, tenk bare Michael Jackson og Prince for eksempel. Så det å endelig få utløp for mange år med undertrykkelse av funkmusikken til fordel for andre sjangre, føles tipptopp! Første albumet mitt var et stramt og konseptuelt funkalbum, der mange av mine helter, Prince, Janet Jackson, The Time, for å nevne noen, gjenspeiles i soundet. Denne gangen er dette soundet videreutviklet litt med nyere tilnærming til instrumentering og lyder. Det med stemmen, jeg lærte meg å synge på første albumet, så man vil kanskje høre at stemmen også har utviklet seg mer på dette albumet, forteller Maya.

-Visste du at du hadde denne angeliske, lyse sangstemmen inni deg? Har du jobbet med å utvikle den så du kan synge deg gjennom hele konserter?

- Haha! Jeg visste ikke dette nei, min sangmentor Chris Lee prøver fortsatt å lære meg å synge. Vi har faktisk sittet sammen i samme rom å lagd brrrr-lyder, med grimasefjes i en time i strekk, det er ganske flaut det kan jeg fortelle deg. Jeg har nok droppet en del trinn i «lær å synge»-boken, rett og slett fordi jeg synes det er kjedelig, men konserter veier ganske mye tyngre enn en øving, så jeg har nok lært meg litt mer «as I go.» Men skal begynne å øve mer - lover.

- Hvilken kvinnelig artist ser du mest opp til?

- Oi, er ganske mange, men Janet Jackson er en stor favoritt som har vært med meg opp gjennom årene.

- Hvilken kvinnelig artist kunne verden ha vært foruten?

- Jeg tror på karma, så velger pass jeg, hehe.

- Er du selv opptatt av å være «kvinne»? synes du det er viktig å markere det i din rolle som artist?

- Jeg liker å være kvinne jeg! Men tror det er viktigere for kjæresten min at jeg er det enn det er for meg, Jeg tror jeg kan være litt guttejente, og det synes jeg er greit.

- Hva eller hvem gjør deg sint?

- Ganske mange og ganske mye, så da er det ok å ha en «Bummer gun»som får det til å forsvinne!

- Hvilke temaer engasjerer deg?

- Musikk. Som jeg nevnte bruker jeg stort sett all min tid på det, så blir kanskje litt ensporet.

- Du vil erobre verden nå, et flott mål for alle artister med respekt for seg selv spør du meg, men litt mer konkret: HVORDAN skal du nå gjøre dette?

- Jeg har vært på turné i Japan, det er jo forsåvidt en del av verden! Erobre noe skal jeg i hvert fall, men jeg liker egentlig å sette meg flere små kortsiktige mål, fremfor et par store. Da blir oppturene flere og de eventuelle nedturene mindre, sier hun.

- Du er 32 år, du har kjæreste, leilighet i Oslo, great looks, god kondis, en karriere som andre norske kvinnelige bassister kan se langt etter og nå også en solokarriere som tar av, er du fornøyd nå, eller streber du etter mer?

- Høres jo fint og flott ut dette, jeg kan ikke være annet enn fornøyd, men å gjøre noe mer utenfor Norge må vel bli neste mål. Jeg har vært veldig nær flere ganger,for eksempel s med tysk platekontrakt med Furia, men det har alltid blitt til at jeg har jobbet primært i Norge. Det er vel og bra, men hadde vært gøy å få til mer utenlands.

- Er det noe i livet ditt du savner? Hva tenker du om å stifte familie for eksempel?

- Barn skal jeg ha når tiden er riktig. Har hørt at det aldri er riktig tid for det, men akkurat nå passer det skikkelig dårlig. Nå får jeg nøye meg med to deilige tantebarn.

- Du har snakket litt om hvordan det er å jobbe så tett med kjæresten din, gikk dere mange runder før dere avgjorde at det var en god idè å mikse business and pleasure?

- Ja er jo ups and downs ved dette. Det hele begynte jo etter noen glass vin i studio, der man lekte seg med noen låter. Så det valget om å faktisk jobbe sammen på denne måten kom ikke før etter en stund når vi innså at det kunne bli en "jobb".

- Da var vi allerede igang, og det var vanskelig å snu. Vi glemmer ofte å gjøre kjæresteting oppi all jobb, og det er vanskelig å legge jobben fra seg siden dette ikke er en 8-16 jobb. Vi må derfor være flinke til å skille disse to tingene innimellom, og det kan være vanskelig ja. Men på en annen side så kjenner vi hverandre såpass godt at vi kanskje får ut ting av hverandre som ikke andre hadde klart. Øyvind skal ha for at han alltid har hatt tro på hva jeg gjør, noe jeg ikke alltid har hatt - så på den måten er det vel han den som har fått meg til å tro at soloprosjektet er noe jeg har troen på selv. Om det er «pimpen» i han som snakker vet jeg ikke, det funker uansett. Så når alt kommer til alt fungerer det veldig bra, sier hun.

Maya og kjæresten vet med andre ord hva de har begitt seg ut på. Det virker egentlig som om Maya har stålkontroll på det meste. Hun er en slags ulv i fåreklær. Hun er proff, erfaren og måbevisst. Nå gjesntår det bare å se hvor langt hun klarer å ta ambisjonene sine.

- Når kan du si at du føler du har «kommet i mål» karriermessig?

- Hømm, det vet jeg ikke. Det er vel noe jeg må føle på underveis. Den dagen det skjer skal du få vite om det.

- Til slutt: Hvordan ser turnélisten ut fremover og hva er din største forhåpning med dette albumet?

- I første omgang er det å jobbe med albumslippet, og siden jeg er mitt eget plateselskap også videre, vil det si mye jobb. Øyafestivalenkonsert er overstått, og det blir mye spilling utover høsten. Siden det har gått så bra i oppladingen til dette albumet, med radiolisting og TV- opptredener må vi kanskje trykke CD-er og vinyl også, for denne platen kommer bare ut digitalt i første omgang. Det er spennende tider!