Vidunderlig og krevende
Theo Angelopoulos nye film er en storslått, krevende og lang film, som er vidunderlig vakker og givende for de tålmodige.
Den gråtende engen – Hellas/Frankrike 2004. Regi: Theo Angelopulos. Med Alexandra Aldini, Nikos Poursanidis, Giorgios Armenis
Aldersgrense 11 år
INTERVJU: - Hellas har mistet sin sjel
Theo Angelopoulos lager ikke de korteste filmene. Så er det sagt med en gang. «Den gråtende engen» er over tre timer lang, men Angelopoulos fanger publikum igjen og igjen – med en fascinerende vandring gjennom de siste hundre år i Hellas og mildt sagt imponerende bildebruk.
Hovedpersonen er Eleni. Som liten flyktning fra Odessa blir hun tatt inn i en gresk familie. Hun vokser seg vakker, og det er sønnen som stjeler hennes hjerte, men faren som insisterer å gifte seg med henne. Det unge paret rømmer, og herfra starter historien om Eleni og hennes vandring gjennom et halvt århundre.
De neste årene fra 1949 og utover vil Angelopulos ferdigstille over to nye filmer som til sammen skal utgjøre en lang trilogi.
Kjærlighetshistorien er i sentrum for denne filmen selv om den utspiller seg på det historiske bakteppet som er blitt til Hellas. De som leter vil finne referanser til de klassiske greske sagaer og diktere. Ved siden av spiller musikken en like stor, og neste uavhengig rolle.
Det er få igjen av Europas store filmskapere som har et så særegent språk som Angelopoulos. Sjelden ser man en slik fantastisk fotografi og så avstemte farger som når Angelopoulos indre landskap males med bred pensel. Og klarer du å sitte gjennom de tre timene i dette vakre og smertefulle landskapet, vil du få en slutt du sjelden vil glemme.