- Vi blir dritredde
Kepler-forfatterne tar tak i ungdomspsykiatrien og et spiritistisk medium.
(SIDE2:) - Vi har en nærstående som fikk anoreksi, og hun hadde det veldig ille. Da ble det så nært hvor skjøre vi mennesker er, sier Alexandra Coelho Ahndoril til Side2.
Skremte seg ut av huset
Da det svenske Kepler-ekteparet skrev sin første krimdebut brukte de leiligheten sin som modell i skriveprosessen. De ble til slutt så redde at de måtte selge hjemmet, og flytte. Nå vet de bedre, og blir boende etter sin tredje bok, «Ildvitnet».
Denne gangen skjer et brutalt mord på en lukket anstalt for vanskeligstilte barn. Samme kveld forsvinner en av de innlagte ungjentene, og mye tyder på at hun står bak drapet. Joona Linna er nok en gang i spissen, og blir tilkalt for å etterforske saken. Han blir advart om et drap som dreier seg om stump vold, særdeles grov, veldig aggressivt.
Derfor om vanskeligstilte
Alexandra Coelho Ahndoril og ektemannen Alexander Ahndoril er «Lars Kepler». Forfatterduoen bak pseudonymet Kepler gjorde stor suksess med debuten «Hypnotisøren». Deretter kom «Paganinikontrakten», og nå gjester de Oslo med «Ildvitnet».
- Vi skriver alltid om det som berører oss veldig sterkt, og unge jenter som ikke har det bra, og hvor utsatt de er i det Svenske samfunnet engasjerer oss. Det er jo risikokapitalister som har ansvaret for behandlingen nå, sier Alexandra.
Hun overlappes med et nikk av ektemannen:
- Vi er ikke vant til det, vi synes det er rart at man skal tjene penger på utsatte og syke mennesker. Og spesielt barn som ikke har noen som forsvarer dem, de har ingen å prate med, ingen som hører på dem. De er bare i hendene på noen få personer, også skal man i tillegg tjene penger på dem, sier Alexander.
Ekteparet mener at mange utsatte jenter i Sverige får helt feil behandling, og at flere har måttet få tilsyn på samme sted som dømte sexforbrytere, og det kan kanskje være jenter som selv har opplevd overgrep, understreker Alexandra. De sier det har vært mange skandaler innen ungdomspsykiatrien.
- Også har vi en nærstående som fikk anoreksi og fikk det veldig ille. Da ble det så nært hvor skjøre vi mennesker er. Og også hvor hjelpeløse omgivelsene blir, for det er kjempevanskelig å hjelpe ungdommer som ikke har det bra, sier de to.
| «Joona står helt stille og tvinger seg til å betrakte liket på senga. Han lar blikket hvile på hver eneste detalj, til tross av at han bare vil ut derfra, forlate bygningen, fortsette ut i den friske lufta og videre inn i den dunkle skogen.Blodet har rent over gulvet, og sprutet over de fastmonterte møblene og veggens bleke bibelmotiver. Det har skvettet helt opp i taket og bort til toalettet uten dør. På senga ligger en tynn jente i begynnelsen av tenårene. Hun er plassert på ryggen med hendene over ansiktet. Hun er kun iført hvite bomullstruser. Brystene er skjult av albuene, og føttene er korslagt over anklene» |
- Medier løser ingenting
Alexander påpeker at han og kona alltid diskuterer ting i samfunnet som er viktig og ikke bra, eller ting som inneholder en viss moralsk problematikk. Og hvordan ungdommer blir tatt vare på er problematisk.
- Jentene var den ene inngangen vi syntes var viktig å skrive om, og den andre var mediet. Vi synes det er så fascinerende at politiet skal være så vitenskapelige og løse forbrytelser, og at de i hele verden tar hjelp av spådommer og medier. At man gjør det regelmessig, sier Alexander.
- Ja, og det tross at det aldri har funnets noe tilfelle hvor et medium har gjort nytte, mener Alexandra.
I «Ildvitnet» involverer det spiritistiske mediet Flora Hansen seg i drapene. Hun mener hun har sett den døde jenta. Kepler-ekteparet påpeker at det brukes medier overalt i verden for å løse saker, men at det ikke er dokumentert at det har hjulpet til noen løsninger.
- Jeg leste en vitenskapelig undersøkelse om medier i USA, som hjalp politiet, og da hadde de konsentrert seg om det mediet som er mest brukt, hun er brukt flere hundre ganger og får betalt, og det har ikke løst en eneste sak, påpeker Alexander.
På spørsmål om forfatternes forhold til åndeverden smiler de, og sier at de synes det er spennende.
- Jeg tror vi kan føle ting, og ha bånd til hverandre som er bortenfor det som kan forklares. Men derimot er jeg ikke new age-menneske, jeg er kristen, men bare det er vel på en måte å tro på en åndeverden? sier Alexandra.
- Det er vanskelig å bare redusere mennesket til en levende organisme som isolert lever sitt liv, også dør vi og er borte, istemmer Alexander.
(Artikkelen fortsetter nedenfor bildet)
Ble veldig skremt
Da ekteparet skrev sin krimdebut, «Hypnotisøren», brukte de sin egen leilighet som modell. Det førte til at de til slutt ble så redde at de måtte selge leiligheten og flytte.
- Vi skremmer oss selv fullstendig. Vi ble dritredde, og ble tvunget til å flytte ut, så mørkredde ble vi, sier Alexandra og ler.
Alexander forteller at de hver natt i skriveprosessen måtte opp og kjenne på om døren var låst.
- Vi holdt på å gjøre samme feil med «Ildvitnet». Men det er mye som skremmer oss når vi skriver. Da hun som blir myrdet på Birgittagården kjenner at noe er feil, hun kjenner vindraget i det gamle huset, sånne ting var ekkelt, sier han.
Alexandra avbryter og ler, og påpeker at de har lært, og bruker ikke sitt nye hjem i tankene når de nå skriver:
- Vi vil ikke flytte igjen, vi liker nemlig veldig godt leiligheten vi bor i nå!
Alle bøkene om etterforsker Jonna Linna skal filmatiseres. I år kommer «Hypnotisøren» på film, med Lasse Hallström på regi, og skuespillerne Mikael Persbrandt, Tobias Zilliacus og Lena Olin. Premieren er satt til september.