Versailles Paris Hilton
Sofia Coppolas syn på den franske dronningen Marie Antoinette er høyst rosa og originalt, men mangler dybde.
Marie Antoinette – USA 2006. Regi: Sofia Coppola. Med Kirsten Dunst , Jason Schwartzman, Marianne Faithfull, Judy Davis.
Aldersgrense 11 år
Da Marie Antoinette av Østerrike ble giftet bort til den unge kongen av Frankrike, var hun bare et barn. En 14-åring det ble reist høye krav til og som aldri hadde tenkt en politisk tanke i hele sitt liv. Ekstra forferdelig var det derfor at Ludvig ikke fullbyrdet ekteskapet på hele sju år – en naturlig kime til sladder på høygir.
Slik Sofia Coppola tolker henne, må det ikke helt passende dronningemnet finne sin egen vei til å holde ut vepsebolet Versailles og det gjør hun gjennom umåtelig dekadanse og pengebruk – som en vår tids Paris Hilton.
SE TRAILER:Marie Antoinette
Coppolas tolker ved bruk av funky poplåter, men uten å gjøre dette til en «Romeo + Julie». Hennes syn er høyst originat, tidvis barnslig, tidvis voksent – og det hele blir en pussig hybrid av en film.
Filmen er blitt bejublet og den ble buet i Cannes. Mulig er det fordi man venter at en slik dramatisk og sangomsust historie som Marie Antoinettes liv, ville inneholde litt mer historisk dybde, være litt mer forklarende og om ikke annet så fokusere på hvor stor kjendis dronningen faktisk var i sitt hjemland og hvordan ryktene florerte rundt henne.
Isteden er det den forkjælte, forvirrede og unge Marie Antoinette vi møter. Det er som å delta på en fest med Paris Hilton, Lindsay Lohan og Britney Spears. Problemet er at det etter hvert bare blir rosa kake, overdådige sløyfer, champagne. Dronningens drama blir fraværende.
Hollywoods nye kult-fjortis
Coppola er helt på sin heltinnes side, men Marie Antoinette – for øvrig godt spilt av Kirsten Dunst – blir aldri en dame som forstår noe utenfor sine egne omfangsrike kjoler. Og det får en også som tilskuer å spørre seg – hvor vil denne filmen hen?
Tross funky låter og altså bøttevis med marengs halter tempo og historien etter halvgått løp. Det mest interessante er at filmen er spilt inn i Versailles. Og det er ingenting i veien med Coppolas estetiske sans. Kulissene og kostymene er en nytelse. Men ville hun at Marie Antoinettes liv skulle bety noe mer enn et bilde på fluff, har hun mislykkes i denne anmelderens øyne.