Verdens raskeste propellfly

TU-95, populært kalt «Bjørnen», ble bestilt av Josef Stalin på 40-tallet. Vidunderflyet satte hele 60 rekorder på fart, høyde og rekkevidde.

Publisert

Det russiske strategiske bombeflyet med Nato­kodenavn ”Bear” ble bestilt av selveste Josef Stalin på slutten av 1940-­tallet. Utrolig nok er det fortsatt symbolet på makten til det russiske flyvåpenet – akkurat som amerikanerne har sitt B­52.

Grunnen til at det fortsatt flyr, er faktisk ytelsene som det ennå står respekt av. Tu­95 er det raskeste propellflyet som noen gang er serieprodusert og holder verdensrekorden på 1000 km/t, en av de 60 farts­og høyderekordene flyet satte i 1989. Kravet Stalins generaler satte til det strategiske bombeflyet, var at det skulle kunne klare 800 km/t og ha 8000 kilometers rekkevidde. Nok til å nå strategisk viktige mål i USA via Nordpolen med atombombelasten sin.

Med datidens russiske jetmotorer var rekkevidden umulig å få til. Men flykonstruktør Andrej Tupolev løste problemet med å sette turbopropmotorer på de bakoverstrøkne vingene som fikk det til å se ut som et jetfly. Med verdens kraftigste turbinmotorer – 14 800 hk hver – og åtte kontraroterende propeller fikk bombeflyet overraskende gode ytelser: Toppfart på 920 km/t og rekkevidde på 15 000 km uten tanking i luften.

Kald kriger

Under hele den kalde krigen var norske jagerflygere travle med å avskjære Bear bombeflyene utenfor norskekysten. På det meste på 1980­tallet utførte jagerflyberedskapen i Bodø opp mot 600 avskjæringer i året.

– En melkerute var det ukenlige toktet hvor to Bear fløy rundt Kola, sørover langs norskekysten, og så svingte vestover og fulgte kysten nedover langs USA før de landet på Cuba. Etter noen dagers hvile under palmetrærne til Fidel Castro returnerte de, forteller den pensjonerte jagerflygeren Rolf Noel som fløy flere hundre avskjæringer mellom 1964 og 1991.

"Angrep" norske byer

Andre ganger simulerte de angrep mot norske byer. Noel forteller:

– Jeg husker en som lå på stø kurs mot Trondheim mens han simulerte missilavfyring. Piloten traff jeg tilfeldigvis en del år senere. Han bekreftet at det var Trondheim han siktet på!

Foruten Cuba hadde Sovjetunionen baser i Angola, vietnam og Somalia og kunne nå de fleste stedene i verden. Etter Sovjetunionens fall hadde Russland knapt råd til å holde flyvåpenet sitt på vingene. I 1998 ble det for eksempel kun utført tre avskjæringer fra norsk side.

I 2007 blåste vladimir Putin plutselig liv i det strategiske flyvåpenet igjen, ikke minst takket være bedringen i den russiske gassøkonomien. I dag har Russland 64 aktive Tu­95. Samtlige ble produsert på 1980 og ­90 tallet. Selv om noen er slitne i malingen, er de moderniserte til å bære med seg seks kryssermissiler med rekkevidde på 2400 kilometer. En formidabel våpen­plattform som etter planen skal fly fram til 2040.

Fra Nato­hold ser man ikke den økte russiske flyaktiviteten som noen direkte trussel.

– Det kan være et snev av markering av revir, men det er nok mest kompetansebygging de holder på med. I det siste har de vist at de klarer å gjennomføre komplekse flyoperasjoner med lufttanking, sier oberstløytnant John Espen Lien ved Forsvarets operative hovedkvarter.

Styggpen

Å møte ”Bjørnen” i luften er alltid en mektig opplevelse første gang, forteller de norske beredskapspilotene vi har snakket med.

De går aldri nærmere norske­kysten enn 50 nautiske mil og stemningen er aldri fiendtlig. Russerne flyr helt lovlig i internasjonalt luftrom enten det er utenfor Lofoten eller i Nordsjøbassenget, og den norske jagerflyresponsen demonstrerer at vi bryr oss om hvilke uidentifiserte fly vi har utenfor dørstokken.

– Den er styggpen. Utrolig stor og lang – grov og svær, forteller F­16­flyger Bjørn Mannsverk, som treffer russere stadig oftere. I begynnelsen av desember var antallet oppe i 75 identifikasjoner for norske jagerfly i 2009.

Tu-95 er det eneste flyet som fortsatt har haleskytter.

– Når du går under den, rister det i F­16­flyet fra de 32 propellbladene, og du hører den rumlende høyfrekvente motorduren godt. Det er ikke noe annet fly du kan høre helt inn i din egen cockpit. Jeg synes synd på de russiske mannskapene som sitter inne i spetakkelet i 16 timer om gangen, sier Mannsverk.

Noe særlig komfort har de syv besetningsmedlemmene ikke. Flygere, navigatør og system­operatører deler på den trange plassen forut, mens akterskytteren sitter alene i halen.

Flyr omvei

”Bear” og det andre langdistansebombeflyet Tu­160 ”Blackjack” har tilhold på flybasen mellom Samara og Volgograd i det sørlige Russland. For å komme ut i Norskehavet må de først fly den lange veien nordover, før de kan svinge vestover rundt Kola. Da er det et velkomment avbrekk å møte norske F­16­fly, innrømmer de russiske mannskapene.

– De dukker opp i vinduene, vinker og tar bilder av oss, så stemningen er gemyttlig, sier Bjørn Mannsverk.

Toktene går gjerne ut i Atlanteren rundt Island eller De britiske øyene, men det har vært observert helt ned til Biscaya. Andre ganger flyr Bjørnen over Nordpolbassenget mot Alaska for å teste den amerikanske beredskapen. Rolf Noel, som har det største antallet ”scrambles” med Starfighter og F­16 opp gjennom tidene i Luftforsvaret, bekrefter inntrykket.

- Mens andre flybesetninger noen ganger fløy farlige manøvre, var det aldri noen ubehagelige episoder med Bear.

PÅ TOKT: Et norsk F16-fly identifiserer et russisk TU-95 Bear.

Byttehandel

– En gang under Den kalde krigen på midten av 1980­tallet avskar vi et Bear fotofly, og jeg smatt under for å ta bilde av kameraluken før de stengte den. Mens jeg holdt på, vinket den russiske piloten meg opp og pekte på missilet på vingetippen min. Det var tydelig at han ville ha et bilde av det. Jeg gjorde tegn til at jeg gjerne ville ha et bilde opp i bomberommet hans, og dermed ble det en avtale der og da.

Plutselig svingte de enorme bombelukene opp og jeg fikk ta bildene mine. Så la jeg meg på siden slik at han fikk sine, forteller den pensjonerte jagerflygeren.