Verdens råeste diamanter
Få edelstener har tatt en så viktig plass i historien som diamanten.
Det sies at Richard Løvehjerte bar en stor og kostbar diamant da han mot slutten av 1100-tallet deltok i det tredje korstoget. En annen legendarisk diamant ble til alle tider bare båret av kvinner fordi det ble sagt at den brakte ulykke over menn.
Diamanter er omgitt av myter. De har også utløst kriger og konflikter og vært et middel til nok en gang å slutte fred.
På de neste sidene finner du beretningene om noen av historiens store og kjente diamanter.
Denne artikkelen er levert av historienet.no. Les også:
Eureka!
Det gutten på 14 år fant, innledet jakten på diamanter i Sør-Afrika.
Erasmus Jacobs på 14 år tok seg en hvil under et tre mens han en dag i 1867 hjalp sin far på gården i nærheten av den lille byen Hopetown i Kapp-provinsen i Sør-Afrika. Han fikk se en stein som blinket i solen, og tok den opp. Den blinket utover det vanlige, og Erasmus stakk den i lommen. Gutten brukte steinen i et spill han selv fant på, og ellers tok han godt vare på den i en tom sigarkasse.
En dag fikk familien besøk av naboen Schalk van Niekerk, som hadde hørt om steinen. Moren til Erasmus sa at han gjerne måtte ta den med seg hvis han ville ha den.
van Niekerk sendte steinen til eksperter som bekreftet at det dreide seg om en diamant på 21,25 karat. Eureka, som den bare ble kalt, kom på utstilling i Paris i 1867 og sies å være den første diamanten som ble funnet i Sør-Afrika, landet med noen av verdens rikeste diamantforekomster.
LES OGSÅ: Historiens 10 mektigste familier
Eagle-diamanten
Stor amerikansk diamant ble solgt for 1 dollar.
Charles Wood og hans kone Clarissa hadde leid en liten jordteig et stykke utenfor den lille byen Eagle sør i Wisconsin, USA. En dag i 1876 da han drev og grov en brønn, støtte han på en stein som lyste underlig med "en farge som solen". Han tenkte at det kanskje var en topas, men tenkte ikke mer over det.
Men det var trange tider i Wisconsin, og etter noen år solgte Clarissa den underlige steinen til juveleren Samuel B. Boynton i den nærmeste storbyen som var Milwaukee. Hun syntes at prisen på 1 dollar var i laveste laget, men etter å ha tenkt seg om et par dager, slo hun til. Boynton fikk det på sin side bekreftet at steinen var en diamant på 16,25 karat som han solgte videre for 700 dollar. Clarissa saksøkte ham, men retten mente at hun burde forstått at steinen kunne vært mer verdt.
Eagle, som diamanten ble hetende, endte på Naturhistorisk museum i USA. Men den ble stjålet i 1964 og eksisterer sannsynligvis ikke lenger.
Men på stedet der Charles Wood grov brønnen, har innbyggerne i Eagle reist et vanntårn – med et stort, gult smileansikt på toppen.
OBS! Artikkelen fortsetter på neste side.
Shah-diamanten
En evnukk på flukt fra et harem utløste internasjonal krise, og en enorm diamant ble brukt som forsoningsgave.
Stemningen i Teheran var sterkt antirussisk i begynnelsen av 1829. Året før hadde Persia tapt en krig mot Russland som i forbindelse med Turkmantsjaj-traktaten hadde annektert flere av de nordlige persiske provinsene, og den russiske dikteren, komponisten og diplomaten Aleksander Griboyedov hadde kommet i et forsøk på å bedre forholdet mellom de to nabostatene.
Men alt gikk galt fra første sekund. En armensk evnukk hadde stukket av fra shahens harem og tatt med seg to kvinner, og de hadde søkt tilflukt i den russiske legasjonen. Ifølge fredstraktatene skulle armenerne få lov til å vende hjem som frie mennesker, så Griboyedov nektet følgelig å utlevere dem. Det fikk følger. En rasende folkemengde angrep legasjonen, og da noen klarte å bryte seg inn, ble både Griboyedov og evnukken drept.
Shah Fath Ali skjønte at en alvorlig krise var under oppseiling, så han sendte sitt barnebarn, prins Khosrow Mirza til St. Petersburg, der han skulle skjenke den fornærmede tsaren Nikolai 1. en kostbar diamant. Gaven myknet nok tsaren, for de ventede russiske represaliene kom aldri. Edelstenen fikk navnet Shah-diamanten, og den befinner seg fortsatt i Kreml i Moskva. Hvordan det gikk med de to armenske kvinnene, vet man ikke.
LES OGSÅ: Hva var «Medusas flåte»?
Den grønne Dresden
Dresdens grønne diamant overlevde annen verdenskrigs bombeangrep.
De alliertes bombeangrep ødela fullstendig de sentrale delene av Dresden i februar 1945, og byens gamle slott ble også lagt i ruiner. Men tyskerne hadde allerede i 1942 brakt kulturskattene i sikkerhet i den gamle fjellfestningen Königstein sørøst for byen, og der overlevde Den grønne Dresden krigen.
Den grønne diamanten kom til byen i 1741 etter at kong Friedrich August 2. av Sachsen hadde kjøpt den av en nederlandsk diamanthandler på messen i Leipzig og innlemmet den i sine kronjuveler.
Også under syvårskrigen 1756–1763 ble diamanten evakuert til sikkerhet i Königstein, og det var der sovjetiske styrker fant den da de erobret de østlige delene av Tyskland våren 1945. De tok diamanten med seg til Moskva.
I 1958 kom den tilbake til Dresden, som da var en del av DDR, og i dag står den utstilt på et museum i byen.
LES OGSÅ: Dronningen av Sabas gullgruve funnet
OBS! Artikkelen fortsetter på neste side.
Afrikas Stjerne
Den enorme sørafrikanske Cullinan-diamanten ble til Afrikas Stjerne.
Thomas Cullinan hadde jobbet seg opp fra murersvenn til lokal byggebaron i den sørafrikanske Transvaal-provinsen, og i 1890-årene øynet han et nytt forretningspotensial. Han hadde funnet en liten diamant ute på et jorde, og han kalkulerte seg frem til at regnet hadde skyllet den med seg fra et høydedrag like i nærheten.
Men eieren av høydedraget, Willem Prinsloo, ville ikke selge. Han hadde nettopp kjøpt gården for 570 pund, og han var sikker på at det skjulte seg gull nede under bakken.
Boerkrigen fra 1898 til 1902 endret situasjonen. Willem Prinsloo døde i 1898 og fikk aldri gravd etter gull, og krigen hadde ført til at hans datter og enearving, Maria Prinsloo, var på konkursens rand. Hun aksepterte derfor gladelig summen på 52 000 pund som Cullinan tilbød henne, og i 1903 satte The Premier Diamond Mining Company i gang gruvedrift på stedet.
Allerede ett år senere hadde selskapet over 2000 ansatte, og 25. januar 1905 fant en av dem et diamantkrystall på hele 3106 karat.
Cullinan-diamanten skulle til London. Det blir sagt at Cullinan fikk lagd en kopi av glass. Den sendte han av sted med et innleid dampskip som en avledningsmanøver, mens selve den verdifulle stenen ble sendt som vanlig postpakke. Men tross alt rekommandert.
Den ble videresendt til en av de ledende ekspertene, Asscher i Amsterdam, som delte den opp etter først å ha gransket den et helt år. Resultatet ble Afrikas Stjerne som med en karatvekt på 530,2 var verdens største slepne diamant, samt ti andre som alle er en del av de britiske kronjuvelene. Restene ble til 93 briljanter.
Orlov-diamanten
Den russiske grev Orlovs diamant vant ikke tsarinaens hjerte.
Flere berømte diamanter har nesten mytiske forhistorier. Det fortelles følgelig om Orlov-diamanten (189,62 karat) at den en gang var et av øynene på en religiøs statue i det indiske tempelet Srirangam.
Stedet lå omgitt av høye murer, og kristne hadde ikke adgang. Men en desertør fra den franske hæren konverterte til hinduismen og fikk derfor lov til å besøke tempelet. En natt fikk han sjansen til å pirke ut det ene øyet på statuen og flyktet med diamanten.
Det finnes historiske beviser for at diamanten kom til Europa. Etter å ha skiftet eier en rekke ganger ble den store edelstenen kjøpt av den russiske greven Grigorij Grigorijevitsj Orlov. Han skjenket den til prinsesse Sophie Augusta Fredericka av Anhalt-Zerbst, som han forgudet.
Men Orlovs følelser var han dessverre alene om, og i 1745 giftet prinsessen seg med en annen beiler og ble til keiserinne Katharina den store av Russland.
Diamanten beholdt hun. Hun fikk den til og med montert i det russiske imperiets septer, og viste tross alt den forsmådde greven en viss resepekt ved å kalle opp diamanten etter ham og donere ham et mindre palass i St. Petersburg.
Hvor det ble av det andre øyet i statuen, vet ingen sikkert, men forskere mener at Koh i Noor en gang ha hatt en slik plassering.
LES OGSÅ: Dette er en av verdens mest berømte diamanter
OBS! Artikkelen fortsetter på neste side.
Koh i Noor-diamanten
Verdens mest berømte diamant ble gitt til den britiske dronning Victoria.
Da maharajaen Ranjit Singh lå for døden i Punjab i 1839, bestemte han at den største diamanten han eide, den berømte Koh i Noor, skulle overlates til et tempel. Men slik kom det aldri til at gå.
Britene var i ferd med å overta landet, og da Punjab ble formelt innlemmet i det britiske imperiet i 1849, ble det også bestemt at dronning Victoria skulle få diamanten.
Men det var umulig å gi henne Koh i Noor som gave, for gaver utveksles mellom likeverdige. Derfor ble det avtalt at den da bare 13 år gamle maharajaen, Duleep Singh, skulle reise til London og overrekke dronningen diamanten som et tegn på hans anerkjennelse av det britiske overherredømmet. Skipet red av flere voldsomme stormer på den lange sjøreisen, og det brøt ut kolera blant mannskapet, men de nådde målet, og dronningen fikk sin diamant.
Duleep Singh levde i britisk eksil frem til han døde i 1893, og var bare på to korte besøk i India, og da med ekstreme sikkerhetsforanstaltninger. Koh i Noor befinner seg fortsatt i Storbritannia. Den sitter i kronen som dronning Elisabeth - dronningmoren - benyttet ved spesielle anledninger frem til sin død i 2002.
LES OGSÅ: Slik døde Tutankhamon
Uncle Sam-diamanten
Funn av kjempediamant førte til febrilsk diamantturisme
I 1906 fant John Wesley Huddleston et par glitrende små steiner på tomten sin nær byen Murfreesboro vest i Arkansas, USA. Kassereren i lokalbanken bød ham 50 cent for begge to, men Huddleston fikk dem undersøkt og fant ut at det dreide seg om diamanter med en verdi som var en tanke større. Så fant han flere diamanter, og da naboen også begynte å gjøre funn på egen tomt, spredte ryktet seg raskt. Murfreesboro utviklet seg til en ekte "boomtown", full av overivrige diamantletere.
Men etter hvert ble det mer ordnede forhold - i hvert fall tilsynelatende. Tomtene ble kjøpt opp av to selskaper, Arkansas Diamond Mining Company og Ozark Diamond Mines Corporation. Men det gode naboskapet gikk fløyten ganske kjapt, for de to selskapene prøvde hele tiden å trakassere hverandre med sabotasje og kostbare rettslige søksmål.
I 1920-årene sto begge selskapene på konkursens rand, og Arkansas Diamond Mining Company kom seg ut av problemene bare på grunn af et usedvanlig funn: I 1924 kom en av de ansatte, Wesley Oley Basham, over en diamant som i ubearbeidet tilstand veide 40,23 karat - den største som er funnet i USA.
Diamanten fikk navnet Uncle Sam. Det var Bashams daglige kallenavn på jobben, men at den skal være oppkalt etter ham, er kanskje ikke sant.
I 1950 begravde de to selskapene stridsøksen. Begge hadde skjønt at stedet diamantindustri ikke var lønnsom, og de slo seg sammen i den hensikt å omgjøre stedet til en turistattraksjon. The Crater of Diamonds State Park er i dag et populært reisemål – og har man først betalt inngangsbilletten, kan man grave som mye man orker, og det man måtte finne, kan man ta med seg uten ytterligere spørsmål. Og det blir i gjennomsnitt funnet to diamanter per dag.
OBS! Artikkelen fortsetter på neste side.
Darya i Noor
Perserne tok den enorme indiske diamanten som betaling for å trekke seg tilbake.
Den persiske feltherren Nader Shah, som ble kalt «den persiske Napoleon», invaderte Nord-India i 1739. Han la under seg Dehli og massakrerte store deler av byens befolkning.
Som betaling for å trekke troppene ut igjen krevde han å få mogulenes imponerende skattkammer, som også inneholdt en av verdens største diamanter, Darya i Noor på 182 karat.
Åtte år senere ble Nader Shah myrdet av sine egne offiserer, som også plyndret skattkammeret.
Senere iranske ledere brukte mange år og store formuer på å reetablere samlingen av kronjuveler, som i dag er blant verdens rikeste.
Darya i Noor kom også tilbake til Teheran, der Reza Shah Pahlevi i 1937 bestemte at den og de øvrige edelstenene skulle deponeres i landets sentralbank, der de skulle sikre valutaens stabilitet.
LES OGSÅ: Kajakker senket Hitlers lasteskip
Hope-diamanten
Hope-familiens dyreste arvestykke ble solgt for å finansiere et utsvevende liv.
Lord Francis Hope levde i sus og dus. Han var gift med en lettlivet amerikansk sangerinne, May Yohé, og paret hadde lagt seg til dyre vaner. Faktisk så dyre at lord Hopes gjeld i 1896 var blitt så bunnløs at han ble slått konkurs.
I prinsippet kunne han nok ha gjort opp for seg. For han var nemlig i besittelse av en samling edelstener som også omfattet en kostbar diamant på 45,52 karat. Diamanten hadde vært i familiens eie et par generasjoner, og var derfor kjent som Hope-diamanten.
Men da lord Francis et par år tidligere arvet diamanten, hadde han gjort det på to betingelser. For det første skulle han ta familienavnet Hope (han var nemlig født Henry Francis Pelham-Clinton), og for det andre skulle han respektere forbudet mot noensinne å skulle selge diamanten.
Men lord Francis var desperat, gikk rettens vei og fikk opphevet arveklausulen i 1901. Og så solgte han Hope-diamanten for et beløp tilsvarende drøyt 20 millioner kroner.
Men håpet var for lengst ute for ekteskapet. May Yohé hadde allerede sett seg varm på en annen spandabel riking, og i 1902 ble hun skilt fra lord Francis.
LES OGSÅ: USAs siste mål: Japan
OBS! Artikkelen fortsetter på neste side.
Moon of Baroda
Marilyn Monroes diamant var bare på utlån.
Da Marilyn Monroe promoverte filmen Gentlemen prefer Blondes i 1953, hadde hun faktisk en kostbar og legendarisk diamant rundt halsen. I filmen synger hun Diamonds are a Girl's best Friend, og derfor hadde hun fått låne Moon of Baroda (24,04 karat) av diamanthandleren Meyer Rosenbaum.
Den kanarigule diamanten stammer fra India der den i over 500 år lå i skattkammeret til maharajaen av Baroda. Det hevdes at maharaja Sayaji Rao Gaekwar 1. av Baroda sendte diamanten til keiserinne Marie Thérèse av Østerrike i 1787, men under alle omstendigheter havnet den igjen i Baroda, som i dag heter Vadodara.
Første verdenskrig førte til økonomisk krise i India, og i 1926 måtte maharajaen selge sitt dyreste eie, som dermed kom til USA.
Det sies at Marilyn Monroe selv ikke eide diamanter. Men ved ulike anledninger bar hun edelstener som hun lånte av forskjellige juvelerer – men ikke på noe tidspunkt noe så kostbart som da hun skapte blest om filmen sin i 1953.
Diamanten var på et kortvarig besøk i hjembyen i forbindelse med en utstilling i 2002, men da bare i form av en kopi av glass.
Gulljubileumsdiamanten
Snodig brun stein endte som vakker diamant hos kongen av Thailand.
Det økonomiske jordskjelvet som startet med børskrakket i Wall Street i 1929 og gikk som en tsunami verden rundt, slo bunnen ut av diamantmarkedet.
I 1932 innstilte man driften i den rike sørafrikanske Premier Mine som Thomas Cullinan hadde åpnet i 1903. Gården i nærheten, Zonderwater, opprettet et suppekjøkken slik at i hvert fall barna til de tidligere gruvearbeiderne skulle få noe å spise, og i årene fra 1941 til 1945 holdt britene italienske krigsfanger internert på stedet – enten i den nesten avfolkede gruvebyen eller i telt på den tidligere golfbanen.
Ved krigens slutt fikk 30 000 italienere lov til å bli i Sør-Afrika, og noen av dem ble gruvearbeidere da diamantgiganten De Beers etter hvert åpnet for ny drift i takt med at verden på nytt fikk lyst til å kjøpe og eie diamanter.
Den navnløse brune diamanten
I 1966 førte det til funnet av et stort diamantkrystall med en merkelig brun farge. Ekspertene avfeide den som verdiløs. Den Navnløse brune, som den ble kalt, ble sendt til en av verdens ledende diamantslipere, Gabriel Tolkowsky, som ville bruke den til å teste forskjellige teknikker på sitt verksted i Antwerpen.
Men da han hadde eksperimentert og jobbet med den i to år, fant han ut at resultatet var oppsiktsvekkende: En vakker gulbrun diamant som i bearbeidet tilstand veide hele 545,67 karat, hvilket var 15,37 karat mer enn verdens til da største diamant.
I 1995 ble den solgt av De Beers til en gruppe thailandske forretningsfolk, som ga den navnet Gulljubileumsdiamanten. Den skulle være en gave til kon Bhumibol Adulyadej i anledning av at han hadde sittet 50 år på tronen.