Verdens mest absurde kriger

Har du noen gang kranglet om en stol, en gris eller en eiketønne full av tyvgods? Det har disse gutta, og resultatet ble noen av verdens mest absurde kriger.

Krigen om eiketønna (1325)

Krigen om eiketønna er konflikten som kostet flere tusen mann livet. Alt på grunn av en tønne fylt med tyvegods. På 1100-tallet og de neste 200 årene, utkjempet det seg en maktkamp i Nord-Italia mellom de som støttet paven og Italia som en kirkestat (Guelferne), og de som støttet keiseren i et tysk-romersk rike (Ghibellinerne).

En av byene som støttet paven, var Bologna. Nabobyen Modena derimot, støttet keiserriket. Spenningen var til å ta og føle på mellom de to byene (som kun ligger 38 kilometer fra hverandre), og situasjonen ble ikke noe bedre da en gruppe soldater fra Modena snek seg inn i Bologna, og fylte en eiketønne med tyvegods.

Ydmyket og avkledt som man bare kan bli dersom noen stjeler en eiketønne full av tyvegods fra deg, marsjerte Bologneserne mot Modena med over 30 000 fotsoldater og 2000 mann på hest.

Modena derimot stilte kun med 5000 fotsoldater og 2000 mann på hesteryggen.

Overraskende nok gruset styrkene fra Modena gutta fra Bologna. Dermed klarte de å beholde eiketønnen, som de plasserte i kjelleren til klokketårnet i katedralen i Modena.

Tønnen skal fortsatt være å finne i kjelleren.

Hunden ved Petrich (1925)

Krigen som ble utløst på grunn av en villstyring av en hund, og er blant historiens korteste invasjoner. Forholdet mellom Bulgaria og Hellas etter første verdenskrig var ikke hva man vil kalle tipp topp, og 19. oktober 1925 skulle man virkelig få se hvor anspent dette forholdet var.

Ved grensebyen Petrich som ligger i Bulgaria, ved grensen til Hellas, løper en gresk soldat etter hunden sin. Bikkja, som nekter å stoppe for noen, stormer plutselig over på bulgarsk side. Den greske soldaten følger etter. Dessverre for han, skjønner ikke de bulgarske grensevaktene hva som skjer, og de velger å skyte den greske soldaten som «invaderer» landet deres ved hjelp av en hund.

Gitt den allerede anspente situasjonen mellom de to nasjonene, var en væpnet konflikt uunngåelig. Da rapportene om at en gresk kaptein også skal ha blitt skutt, valgte general og statsminister (og litt diktator) Theodoros Pangalos å sende inn soldater for å okkupere Petrich.

Bulgaria på sin side rasket sammen det de klarte av krigsveteraner og andre frivillige, for å hindre grekerne i å ta over byen. Grekerne gjorde det klart at de egentlig ikke var interessert i bulgarsk land, men at de hadde tre krav som måtte oppfylles av Bulgaria.

1) De som hadde beordret drapet på de greske soldatene måtte straffes.

2) En offisiell beklagelse fra de bulgarske myndighetene

3) En kompensasjon på seks millioner drakmer skulle utbetales til ofrenes familier.

Folkeforbundet (en forløper til FN) mente grekerne måtte trekke seg ut snarest, men samtidig støttet de kravet om at Bulgaria måtte kompensere Hellas. Folkeforbundet foreslo at Bulgaria skulle betale en bot på 45 000 pund. Etter ti dager og 50 personer hadde mistet livet, valgte Hellas å trekke seg ut og krigen var over.

Alt på grunn av en bikkje.

Verdens lengstvarende krig?

Hvor lenge tror du verdens lengstvarende krig varte? 10 år? 50 år? 100 år?

Feil, feil og feil.

Riktig svar er 335 år. Ja, du leste riktig.

I 335 år var Nederland og øygruppa Scilly (noen ganger også omtalt som Syllingene) utenfor Storbritannia i krig. Ettersom man aldri klarte å komme til en fredsavtale, var landene offisielt i «krig» fra 1651 til 1986.

«Krigen» går helt tilbake til den andre britiske borgerkrigen da uenighet mellom kong Charles I og det britiske parlamentet førte til krig mellom rojalistene og parlamentarikere. Rojalistene ble etter hvert jaget ut av det engelske fastlandet, og måtte flykte til øygruppen utenfor Cornwall, sørvest i England.

Den nederlandske marinen, som hadde base på Scillyøyene, var parlamentarikernes allierte, og led store tap da skipene til rojalistene ankom øya. Da Admiral Maarten Harpertszoon Tromp ankom øya, og krevde erstatning for de skadde skipene, valgte rojalistene å gi han finger'n (tror vi). Admiralen på sin side, ble så forbannet at han erklærte krig mot rojalistene. Med hjelp fra sine britiske allierte (parlamentarikerne), tok nederlenderne øya tilbake og tvang rojalistene til å overgi, uten at et eneste skudd ble avfyrt.

Absurditeten i at en nasjon erklærer krig mot bare en liten del av en annen nasjon (som også var deres allierte), gjorde at ingen offisielt erklærte fred da krigen var over.

Dermed ble ikke krigen «oppdaget» igjen før i 1986, da en historiker på Scilly skrev til den nederlandske ambassaden i London for å få slutt på myten om at de fortsatt var i krig med Nederland. Myten viste seg å være sann, og en fredsavtale ble signert 17. april, 1986.

Da fredsavtalen ble signert, spøkte den nederlandske ambassadøren blant annet med «at det må ha vært grusomt for innbyggerne på Scilly å ha trusselen om at Nederland kunne angripe dem når som helst hengende over seg».

Hvem sa at krig ikke kunne være morsomt?

Ville sitte på stolen - fikk krig

«Krigen om den gylne stolen» er kanskje mer historien om Britisk arroganse og dårlige oversetninger.

Før Ghana ble selvstendige Ghana, var området en del av Ashantiriket. Riket var under britisk styre, men var semi-selvstendig, og for det meste levde innbyggerne fredelig, side om side med sine britiske medborgere.

Men etter en rekke konflikter mellom det britiske styre og Ashantiriket, blant annet et Ashantiopprør for en helt selvstendig stat, mente britene at nok var nok. Etter å ha samlet de fremste lederne for Ashantiriket, krevde den britiske guvernøren, Sir Frederick Mitchell Hodgson, at Ashantiene sluttet med de gjentatte opprørene og at de skulle overlevere «Den gylne stolen», selve symbolet på rikets ære, makt og selvstendighet.

Guvenørenen skal ha blitt tilbudt en «vanlig» stol da han ankom byen Kumasi (hovedstaden i Ashantiriket), noe som skal ha gjort han rasende.

- Hvor er den gylne stolen? Jeg representerer den regjerende makten, og så ydmykere dere meg ved å tilby meg denne «vanlige stolen»? Hvorfor har dere ikke benyttet sjansen til å gi meg den gylne stolen?

Sir Frederick skal ha fortsatt å presse på for den ekstremt ettertraktede stolen, og krevd at den ble overlevert til han, så han kunne gi den videre til dronningen i Storbritannia. Guvernøren skal også ha krevd at Ashantiriket påtok seg ansvaret og erstatningene for de tidligere konfliktene de to imellom, et beløp som lød på 160 000 pund i året.

Å kreve penger for krig var en ting, men å kreve å få utlevert «Den gylne stol» var ikke bare frekt og uhørt, det var en blodig fornærmelse mot alt Ashanti sto. Etter å ha hisset på seg Ashantiene, valgte dronningen av Ashanti, Yaa Asantewaa, og samle sammen en hær som kunne angripe britene.

Sir Fredrick så ikke ut til å bry seg nevneverdig om at han nettopp hadde spyttet på alt som Ashantiriket stod for, og sendte sin kaptein, Cecil Armitage, til å lete etter stolen i Kumasi. Dette ble ikke tatt lett på, og kort tid etter leteoppdraget hadde begynt, ble Armitages soldater utsatt for et bakholdsangrep i byen. Et kraftig regnskur ga imidlertid Armitages soldater muligheten til å flykte og barrikadere seg i britenes hovedkvarter, et lite fort, i Kumasi. Ashantikrigerne valgte å beleire det britiske fortet, ettersom de forsto at de ikke hadde nok styrker til å erobre det. Ashantikrigerne sørget så for å kuttet ned telegrafledninger, stoppe matforsyninger til fortet, og gjorde generelt livet surt for de på motsatt side av muren.

Ettersom tiden gikk, begynte fortets matlager minske, samtidig som sykdom herjet. Sir Fredrick, hans kone og en gruppe friske menn valgte å rømme fra fortet, i et forsøk på å hente hjelp. Rømlingene klarte å komme seg i sikkerhet, og rømte til Accra. Her klarte de å mobilisere en styrke som på over 1000 mann som ble sendt tilbake til Kumasi for å frigjøre de resterende britene som fortsatt befant seg i fortet.

Britene klarte å ta tilbake fortet, og konflikten, som hadde begynte i mars, tok endelig slutt i september samme år. Dette var selvfølgelig først etter at 1000 personer som stod på britisk side og over 2000 av Ashantifolket hadde mistet livet.

«Den gylne stolen» falt aldri i britiske hender.

Hold den grisen unna potetene mine

Ok, så langt har vi en hund, en stol og en eiketønne. Hva mer trenger vi? Jo, en gris.

Du leste riktig.

For i 1859 var det noen anspente uker på øygruppen San Juan mellom USA og det britiske riket. Øygruppen San Juan, som ligger mellom Vancouver øya og det amerikanske fastlandet nordvest i delstaten Washington, var ikke fordelt mellom stormaktene, og begge mente de hadde krav på øya.

Det britiske handelskompaniet, Hudson's Bay Company hadde base på øya, med blant annet en sauefarm med over 4500 dyr.

Amerikanerne på sin side, hadde sendt over rundt tjue nybyggere som hadde slått seg ned på den frodige øya for å dyrke mark.

Kranglingen om hvem som hadde krav på øya nådde nye høyder den 15. juni 1859, da den amerikanske bonden Lyman Cutlar, oppdaget en stor gris som forsynte seg grovt av hans potetåker. Uten å nøle, grep Cutlar etter riflen og skjøt grisen.

Grisen, som kun var ute etter litt potetsnacks, falt død om. Uheldigvis for Cutlar viste det seg at grisens eier var iren, Charles Griffin. Griffin syntes ikke det var noe særlig morsomt at hans favorittgris var skutt og drept, og krevde en kompensasjon på 100 dollar for dyret.

Cutlar mente derimot at grisen ikke var mer verdt enn 10 dollar. Den hadde jo tross alt tatt seg inn på hans eiendom ulovlig og forsynt seg med hans poteter.

Griffin likte dårlig Cutlars resonnement, og han skal blant annet ha sagt «det er din egen jobb å sørge for at dine poteter holder seg unna min gris».

Med ingen synlig løsning på konflikten, valgte Griffin, som var ansatt i Hudson's Bay Company, å løpe gråtende til storebror, de britiske myndighetene, for å be om hjelp.

Da britene truet med å arrestere Cutlar for grisedrap, valgte de amerikanske nybyggerne å tilkalle militæret fra fastlandet.

Brigadegeneral William S. Harney, sendte ut 66 amerikanske soldater fra Oregon til San Juan for å¨forhindre de britiske styrkene i å komme i land på øya og arrestere landsmannen.

Britene ville ikke være noe dårligere, og sendte likeså godt tre krigsskip i støtte. Situasjonen virket fastlåst, og den ble ikke bedre etter ukene gikk. Britene og amerikanerne valgte å sende flere og flere mann til øygruppen. Innen en måned var gått, stod 461 amerikanske soldater på land med 14 kanoner og ventet på de fem britiske krigsskipene med 70 kanoner og 2140 soldater som lå utenfor øya.

Stemningen var mildt sagt trykket, spesielt siden ingen av partene ville avfyre det første skuddet, og dermed være den utløsende årsaken til en krig og en mulig internasjonal skandale.

Heldigvis var det noen som beholdt hodet kaldt under konflikten, og da den britiske admiralen Robert L. Baynes fikk ordre om å storme øya, skal han ha nektet og sagt «det blir for dumt at to store nasjoner skal starte en krig på grunn av en krangel over en gris».

Vi kunne ikke vært mer enig.

Etter hvert som nyhetene om konflikten nådde Washington D. C og London, ble diplomater raskt sendt til øyen for å komme til en enighet.

Forhandlingene førte til at man delte øya i to, der en britisk base ble etablert nord på øya, mens amerikanerne anla en base sør. Begge land fikk ikke lov til å ha en styrke på over 100 mann stasjonert på øya til enhver tid..

Ettersom tiden gikk, utviklet det seg et sterkt sosialt vennskap mellom de to militærbasene, og historien forteller at høytider ble feiret sammen og det ble arrangert diverse idrettsarrangement på den lille øya.

Den største trusselen for å bryte freden på øya, skal ifølge historikere, ha vært de store mengdene med alkohol som var tilgjengelig for soldatene stasjonert der.

San Juans fordeling holdt stand i tolv år, helt til USA og Storbritannia bestemte at keiser Vilhelm skulle være den objektive tredjepart til å bestemme hvem som hadde krav på øya. Etter et år med forhandlinger, kom keiseren fram til at San Juan skulle gå til USA.

25. november 1872 forlot de siste britiske styrkene øya, og konflikten om den potetglade grisen var over.

Og konfliktens eneste offer? Det var grisen selv.

(Kilder: Historienet.no, Wikipedia.org)