Vemodig farvel med Elling
Den tredje filmen med Elling og Kjell Bjarne har fine personskildringer, men mangler de store høydene.
Elsk meg i morgen (Elsk meg i morgen). Norge 2005. Regi: Petter Næss. Med: Per Christian Ellefsen, Sven Nordin, Marian Saastad Ottesen, Marit Pia Jacobsen , Kjersti Holmen, Per Christensen
Sensur: Alle
Jeg er nok blant dem som alltid vil mene at den første filmen var best. Men det betyr ikke at «Elsk meg i morgen» ikke er severdig. Per Christian Ellefsen som Elling gjør en rørende figur, og mestrer å gi personen Elling alle de valører som Ingvar Ambjørnsens mentalt forstyrrede hovedperson fortjener.
Denne gangen står Elling ved stupet. Den ellers så pertentlige mannen har mistet kontrollen over tilværelsen, og det er Kjell Bjarne (Sven Nordin) med samboeren Reidun (Marit Pia Jacobsen) som må reise ham igjen - bokstavelig talt. Leiligheten må vaskes og ryddes og Elling selv renses fra innerst til ytterst.
Men når alt tilsynelatende er ved det gamle, går det gradvis opp for Kjell Bjarne at Elling er sykere enn han først trodde. Han er manisk opptatt av kvinnen i pølsekiosken, og roter seg inn i en historie om nærkontakt med ufoer og eksotisk barndom for å få innpass.
I Ellings verden finnes der ingen hvit stein i den andre enden av tunnelen. Dette er historiens styrke. Den balanserer mellom optimisme og vemod, håp og angst. Elling i Ellefsens skikkelse er et menneske i kjøtt og blod, og det er med vemod han må innse begrensningene i seg selv.
I samspillet mellom Elling og hans drømmekvinne, unge Lone (Marian Saastad Ottesen), byr filmen på mange fine scener som gir innblikk i Ellings fortvilelse. Også samspillet med Kjell Bjarne er som det skal være, og Reidun med sin ubetalelige hottenknott på hodet, er troverdig til stede som en litt over kanten sliten alenemor. Men likevel blir dette en film mer på det jevne, fri for scener som er bunnløs sjarmerende eller smertelig gripende.