Velspilt countryballade

Crazy Heart - USA 2009. Regi: Scott Cooper. Med: Jeff Bridges, Maggie Gyllenhaal, Robert Duvall, Sarah Jane Morris, Colin Farrell, Beth Grant, Tom Bower, Annie Corley, Alexandria Morrow, Luce Rains

Aldersgrense: Tillatt for alle

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

57 år gamle Bad Blake (Jeff Bridges) er en fallert countrystjerne som opptrer på bowlinghaller og andre mindre glamorøse spillesteder, mens han lever på en streng diett av brennevin og sigaretter. Når han får tilbud om å varme opp for sin tidligere bandkamerat og protesjé Tommy Sweet (Colin Farrell), sier Bad ja fordi han trenger pengene – selv om han opplever det som vel så ydmykende som å holde konsert på et slitent bartoalett.

Så intervjues han av den 25 år yngre, relativt ferske journalisten Jean (Maggie Gyllenhaal), som har en sønn på fire og bred erfaring med dårlige relasjoner. Og for første gang på lang tid handler ikke veien videre for den spritmarinerte musikeren bare om ham selv.

Bad Blake spilles av Jeff Bridges, som i likhet med Maggie Gyllenhaal er Oscar-nominert for sin innsats i denne filmen. Etter fire tidligere nominasjoner skal det ikke forundre meg om han stikker av med statuetten denne gang. For her viser Bridges til fulle hvilken kapasitet han er.

Han er kanskje best kjent for sin rolle som «The Dude» Lebowski, men Bridges virkelige glansnummer (fram til nå) er nok den talentfulle, men alkoholiserte Jack Baker fra «The Fabulous Baker Boys» – en rolle som minner ikke så rent lite om Bad Blake, om man trekker fra to tiår på alderen og erstatter folkelig country med nattlig jazz.

Ikke desto mindre er det både imponerende og overraskende å se den gamle hippien Bridges transformere seg så totalt til den Kris Kristoffersen-lignende levemannen Bad Blake – rustne, men stødige sangferdigheter inkludert. Selv om karrieren hans har vært mer stabil enn Mickey Rourke sin, er «Crazy Heart» på mange måter en «The Wrestler» for Jeff Bridges. Det er også klare paralleller mellom de to filmene i både form og innhold.

«Crazy Heart» er nemlig en klassisk historie av typen man har sett en god del av innen amerikansk drama, fortrinnsvis fra (mer eller mindre) uavhengige produksjonsselskap. Min største innvending er da også at jeg tidvis satt med følelsen av å ha blitt fortalt dette før. Men noen ballader kan man høre mange ganger.

Dette veies dessuten opp av at manuset klokelig unngår de mest opplagte vendingene, samt at den relativt enkle historien er gestaltet med fintfølelse og detaljrikdom av både skuespillerne og den debuterende regissøren Scott Cooper.

Alt dette bygger opp under opplevelsen en ektefølt beretning om virkelige mennesker, med alle deres gale beslutninger og riktige problemer. Slettes ikke ulikt en god country-låt.

SE VIDEO AV CRAZY HEART