Ved Crom!
Slagkraftig, men noe spinkelt gjensyn med den bredskuldrede barbaren fra Cimmeria.
Conan the Barbarian - USA 2011. Regi: Marcus Nispel. Med: Jason Momoa, Stephen Lang, Rose McGowan, Rachel Nichols, Ron Perlman, Saïd Taghmaoui, Katarzyna Wolejnio, Leo Howard, Bob Sapp, Nonso Anozie, Bashar Rahal, Raw Leiba
Aldersgrense: 15 år
Barbaren Conan ble skapt av forfatteren Robert E. Howard på 30-tallet. Siden har han dukket opp i en rekke bøker og tegneserier, samt et par åttitallsfilmer med Arnold Schwarzenegger. For et par år siden lanserte dessuten Funcom onlinespillet «Age of Conan», og nå vender sverdsvingeren tilbake til lerretet i en storfilm det angivelig har tatt syv år å realisere.
Her introduseres vi for barbaren som ung gutt, og allerede på dette tidspunktet er det klart at han har et ekstraordinært talent for å ta folk av dage. Likevel klarer han ikke å stoppe den onde Khalar Zym i å drepe faren hans (Ron Perlman) og utrydde hele den cimmerianske landsbyen han har vokst opp i.
Når vi så spoler fram i tid til Conan er blitt en ung mann, i Jason Momoas bredskuldrede skikkelse, livnærer han seg som tyv og tørster etter hevn, mens Zym (Stephen Lang) stadig arbeider med å gjenopplive sin avdøde trollkone ved hjelp av magi av den mørke sorten.
Flere har vært skeptiske til valget av Jason Momoa i tittelrollen, men den muskuløse fløtepusen fra Hawaii (og fra HBO-serien «Game of Thrones») fungerer slettes ikke verst – selv om han er litt vel modellpen (noe arret han er gitt i ansiktet ikke helt klarer å kamuflere). Utover utseende og sverdsvingeregenskaper er imidlertid ikke dette en rolle som krever så voldsomt mye av innehaveren. Talende nok er replikken «Jeg lever. Jeg elsker. Jeg dreper. Jeg er fornøyd» den mest kompliserte Conan uttaler i løpet av filmen. For øvrig en setning som sier det meste om karakteren, som her er i et ytterst sjeldent romantisk øyeblikk.
«Conan the Barbarian» er en klassisk fantasyfortelling som krever gode slemminger, og det har den så absolutt i nevnte Khalar Zym og hans om mulig enda ondere datter Marique. Skuespillere hevder ofte at de synes det er stas å spille onde roller, og det vil overraske meg om ikke Rose McGowan har storkost seg med å gestalte denne incestuøse heksa, som ville sluppet gratis inn på enhver gotherklubb.
Regissør Markus Nispel har tidligere laget remakes av «Motorsagmassakren», «Fredag den 13.» og «Veiviseren», og kan ikke akkurat sies å være en filmskaper som tenker nytt. Den nye Conan-filmen inneholder ikke mange overraskelser, muligens med unntak av at produsentene ikke har latt seg skremme av eventuell høy aldersgrense, og inkludert både nakne pupper og rå vold.
På plussiden skal det også nevnes at flere av landskapene handlingen utspiller seg i er ganske så mektige. Desto mer skuffende er det da at 3D-formatet ikke tilfører filmen noe særlig.
Det hadde også vært en fordel om selve historien hadde fått litt mer muskler. Her dukker fiendene plutselig opp når Conan er på jakt etter dem, mens vennene kommer like brått når de behøves. Nå er det naturligvis ingen som oppsøker denne filmen med forventninger om et komplekst, eksistensielt drama, men det virker som filmens manusforfattere har vært like opptatt som dens hovedperson av å gjøre kortest mulig prosess på alle problemer.
«Conan the Barbarian» er alt annet enn sofistikert, men en underholdende og slagkraftig avslutning på årets blockbustersesong.