Varmt forbryterhjerte

Grusomme meg - USA 2010. Regi: Pierre Coffin, Chris Renaud, Sergio Pablos
Med (norske stemmer): Alex Rosén, Espen Beranek Holm, Adriane Louise Rødfjell, Selma Isaksen, Helene Myklebust Asbjørnsen, Per Chr. Ellefsen, Lena Meieran, Elsa Lystad, Ivar Nørve
Aldersgrense: Tillatt for alle

Møt Gru, en hensynsløs superskurk med ambisjoner om verdensherredømme – eller i hvert fall om å være klodens mest fryktede forbryter. Med andre ord en sånn fyr som helten vanligvis kjemper mot i filmer. Men i «Grusomme meg» er det han som er hovedperson.

Det går imidlertid ikke bare godt med Grus onde gjerninger, ikke minst på grunn av sterk konkurranse fra en ny generasjon slemminger. Først og fremst representert ved Vector, en enerverende energisk nerd som ser ut som Erlend Øye i Datarock-kostyme.

Når den foretaksomme jyplingen stikker av med selveste pyramiden i Egypt, beslutter Gru å stjele månen (!) for å vise verden generelt og moren spesielt (hovedperson med behov for aksept fra en forelder synes nesten å ha blitt en sjangerkonvensjon i moderne animasjonsfilm) hvem som er sjefsskurken.

Som et ledd i dette månetyveriprosjektet tar Gru til seg tre små barnehjemsbarn. Jeg unnlater å forklare akkurat hvorfor han har behov for dem, da det ikke er fortellingens sterkeste punkt. Men med dette blir han i alle fall nødt til å innta langt mer av en formynderrolle enn han hadde tenkt seg, og hans kalde forbrytersinn og -hjerte skal få møte noen helt nye utfordringer.

«Grusomme meg» er en smart, morsom og hjertevarmende animasjonsfilm man lett kunne tro var signert Pixar eller DreamWorks. Men isteden er det bare å gratulere Universal Animation Studios med sin aller første animerte langfilm (riktignok med hjelp av produsenter som tidligere har vært involvert i «Istid»-filmene), som må sies å være en meget vellykket debut.

I likhet med sine inspirasjonskilder fra de nevnte animasjonsstudioene leker filmen med etablerte sjangerkonvensjoner. Vår hovedperson er nært beslektet med den klassiske James Bond-skurken Blofeld, og har en like klassisk gal vitenskapsmann som sin høyre hånd. Mens de tre foreldreløse jentene tar det fargerike universet nærmere både Annie og Oliver Twist. Samtidig unnlater filmskaperne å lesse på med overdrevent mange referanser og vitser som de yngre i salen uansett ikke vil forstå. Prisverdig nok virker det nemlig som de vil kommunisere med barna framfor deres foresatte, og makter å gjøre det uten at filmen blir heseblesende. En bragd i seg selv, må man kunne si.

Den norske stemmegivningen er treffsikker og fin, med en gebrokken Alex Rosén i spissen som Gru.

Nevnes må dessuten Grus sjarmerende hær av små hjelpere, som står for mange lyse øyeblikk i filmen. Søte og sjarmerende kan man også si at de tre adopterte jentene er, sågar til de grader at de truer med å gjøre filmopplevelsen i overkant sentimental. Men heldigvis holder «Grusomme meg» seg akkurat innenfor grensa, sånn at det bare føles riktig godt å se vår onde venn gjøre godt.