Varg ved veis ende

Varg Veum – Kalde hjerter - Norge 2012. Regi: Trond Espen Seim. Med: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Lene Nystrøm, Ingrid Olava, Mads Ousdal, Gitte Witt, Kim Sørensen

Aldersgrense: 15 år

Så er vi framme ved siste film i andre og sannsynligvis siste runde på seks filmer om den Bergensbaserte privatetterforskeren Varg Veum. Ved reisens slutt har Trond Espen Seim tatt ulven ved hornene og selv satt seg i registolen, i tillegg til naturligvis å gestalte hovedkarakteren for tolvte gang.

Veum venter her (igjen) barn med sin Karin (Lene Nystrøm), men innen veene kaller, engasjeres han av søsteren til en ung prostituert som ble voldtatt i filmens anslag (spilt av henholdsvis Ingrid Olava og Gitte Witt). Dette fører Vargen på sporet av en helt sjeldent usympatisk skurk, spilt av Kim Sørensen. Og naturligvis til nye passiarer med etterforsker Hamre (Bjørn Floberg), som også her utgjør filmens mest fornøyelige scener. Ikke minst framstår møtet hos frisøren som et inspirert øyeblikk.

Ingrid Olava er god i rollen som oppdragsgiver med en og annen hemmelighet, og artisten viser igjen (etter comebacket som skuespiller i «Oslo, 31. august») at film også er en scene hvor hun har mye å spille på.

I tillegg er det på sin plass å berømme hovedrolleinnehaveren for innsatsen. Selv om manuskriptene ikke helt har gitt Varg Veum den fyldige og sammensatte personligheten han kunne kledd, har Trond Espen Seim vist seg å være en verdig og severdig Veum – manglende Bergensdialekt til tross.

Etter så lang og tro tjeneste, er det ikke rart at Seim føler et visst eierskap til Gunnar Staalesens kriminalfigur. Skuespilleren har da heller ikke utelukkende uttalt seg positivt om samtlige av filmene i rekka. Når han til sist selv har tatt regi, plasserer Seim kameraet tett på sine medspillere, med ambisjon om å skape intimitet og intensitet i uhyggelig forening.

Forsøket er ikke mislykket, men filmen forsøker seg dessverre på litt mye på en gang. Her er Hollywoodsk thrillerstemning med folk som er så slemme som folk bare er på film, og som leverer monologer slik folk bare gjør på film. (Heldigvis slipper vi avslutningstale fra skurken for å fortelle oss hvordan ting har hengt sammen, slik Veum-filmene har hatt for uvane.) Men også tilløp til mer sosialrealistiske, skittengrå virkelighetsskildringer, samt ett og annet noe malplassert tilløp til komisk forløsning underveis. Med det resultat at universet ikke oppleves organisk, et problem som for så vidt har preget flere av disse filmene.

Personlig tror jeg mer realisme hadde vært veien å gå, men jeg skjønner at det neppe er enkelt å ta en helt ny kurs i tolvte time - eller i tolvte film.

«Kalde hjerter» står ikke ut i dusinet Veum-adapsjoner, verken positivt eller negativt, og i likhet med de fleste av de foregående produksjonene har den trolig mer for seg på hjemmekinoen enn på det store lerretet.