– Vår kjærlighet har ingen aldersgrense

– Hun satt plutselig der på bardisken og sprinklet med bena, sier Hans Bru (73) til Bergensavisen og ler.

Han sto nødvendigvis på andre siden, bartender som han er av yrke.

– Sprinklet med bena?

Karen Bru rister lattermildt på hodet av mannens beskrivelse.

– Det er en av tingene med Hans. Han lager sine egne ord. Har du for eksempel hørt om å falle i kravansjen? Han mener det betyr å ramle helt sammen.

Hans Bru humrer.

– Dinglet da? Dinglet med bena.

– OK, det høres tross alt bedre ut, sier Karen, og stryker sin 36 år eldre ektemann på kinnet.

BEGYNTE MED JOBB

De har nemlig nylig giftet seg. Etter ti år med opp- og nedturer er det dem. Også på papiret.

Bergens mest kjente bartender med 56 år i tjenesten, og BA-journalisten som i 2004, 27 år gammel, bare skulle intervjue ham.

– Ved hjelp av han ville jeg lage en reportasje som satte bergensernes alkoholforbruk i et historisk perspektiv. Du vet, han var jo gammel allerede da, erter Karen tilbake.

– Men jeg skjønte fort at med alt han hadde å fortelle, så var det mer enn én artikkel.

Det ble en serie på fem.

– Jeg så mitt snitt da det endelig dukket opp en journalist som ville skrive om alkohol, sier Hans Bru.

I FULL JOBB

Han er fortsatt i full jobb i sin egen bar, gjerne til halv fire om natten, og har flere ansatte.

– For meg var han så formidabel at jeg ikke turte å ta bilde av ham selv, sier Karen.

Hun understreker at det den gang kun dreide seg om et profesjonelt forhold.

– Sammen fikk vi ut noen skrekkelig gode historier til folk. Det tror jeg vi må kunne påstå.

BLIR SNAKKET OM

Ti år etter sitter de her i Femte i Andre Bar, før åpningstid, og ingenting er lenger profesjonelt mellom dem.

De er tilbake fra bryllupsreisen til Roma, hvetebrødsdagene er i ferd med å bli hverdager, og Karen og Hans Bru har igjen bestemt seg for å si ja.

Denne gangen til å stille til intervju. For de vet utmerket godt at det snakkes. Om sånne som dem. Og om akkurat dem.

Den gamle kjendisbartenderen og den mye yngre damen som i tillegg «må være utlending».

– Ja, ikke sant, at den eneste grunnnen til at jeg vil være sammen med Hans, er at jeg trenger oppholdstillatelsen, sier Karen Bru, og så ler de begge så de rister.

SNAKKET DÅRLIG NORSK?

Åsanejenten, som er født og oppvokst i Bergen, har en romslig selvironi på misforståelsene rundt sitt sydlandske utseende.

Som da en skeptiker til forholdet påsto at Hans hadde hentet seg en kvinne i utlandet – og begrunnet det med at Karen «snakket så dårlig norsk».

Da bare ler hun og deler det gjerne med venner.

Andre ganger blir hun oppgitt over holdningene.

– Ja, som før bryllupet. Vi ville opprette en felles utgiftskonto. Da snakket damen i banken utelukkende til Hans, og sa at «da må hun skrive under her», som om jeg ikke forsto norsk.

Og selv om Karen Bru i ettertid kan le av det, gjør det henne også betenkt.

– Det er en iboende rasisme i det. Jeg og Hans tåler det jo, sier hun.

– Men tenk hvor vanskelig det er for en eldre norsk mann og en yngre kvinne fra Thailand, som faktisk har giftet seg av kjærlighet, alltid å bli trukket i tvil.

FULLFØRER DEN ANDRES SETNING

For kjærligheten utviklet seg mellom de to som nå begge heter Bru.

– Det var vel et drøyt års tid etter artiklene at det gikk i den retningen, var det ikke, spør Hans Bru sin kone.

For nå argumenterer de sammen, avslutter hverandres setninger.

– Ja. Jeg begynte å gå her i baren, for her kan en kvinne gå alene uten at det er noe skummelt, sier Karen.

Så veksler de om å ta ordet.

– Vi tilbragte mye tid sammen her, sier Hans.

– Og utviklet et utrolig sterkt vennskap, sier Karen.

– Ble bestevenner.

– Snakket om alt mellom himmel og jord. Det gjør vi ennå.

– Og så fikk vi en ufattelig god kjemi.

– Ja, det gjorde vi.

– Og så ..., sier Karen.

– Tutlet det på, fortsetter Hans.

HAR VÆRT VELDIG VANSKELIG

Samtidig brukte de ennå lang tid på å innlede et kjærlighetsforhold.

– Ja, svært lang tid, sier Hans Bru.

– Dere valgte ikke minste motstands vei?

– Nei, det hadde vi med oss hele tiden. Det var det som holdt oss igjen, sier Hans.

– For du var gift på den tiden?

– Ja, det var en vanskelig periode. Det var det, sier han og leter litt etter formuleringene.

Karen trår hjelpende til.

– Svært vanskelig, sier hun.

– Og, sier Hans.

– Det har vært noen tøffe tak. Det legger jeg ikke skjul på.

UTE ETTER FORMUEN

I tillegg kunne selv ikke de helt overse aldersaspektet.

Noen vil se på forholdet deres som en klisje. Eldre mann går fra sin kone for en yngre kvinne som er fascinert av hans status.

– Er du sikker på at hun ikke bare er en «golddigger» som er ute etter pengene dine?

– Nei, der er jeg trygg. For de finnes ikke, sier han og så ler de godt igjen.

– Forholdet vårt er mer som «My Fair Lady». Eliza Doolittle og professor Higgins, prøver Hans seg.

– Ja, du pleier å si det der, men jeg har nå jammen lært deg en del også.

– Jaja, bevares, sier Hans Bru.

HAN ER KOKKEN

– Men dette med mat er for eksempel et kapittel for seg.

For han er kokken i forholdet.

– Ja, vi kan jo ikke leve på pizza og taco!

Som regel handler Hans inn til middag uten at Karen får være med. Til det er det for mye hun «ikke liker».

– Hun er forferdelig kresen, sier han og rister på hodet.

– Og for meg som alltid har vært så sær i matveien, er det bare å få beskjed om at det er dette vi skal ha til middag, noe nytt, sier hun.

– Men jeg klager ikke, altså.

MIDDAG I SEKS TIMER

Rett som det er hender det at de ender med å sitte til bords til de går og legger seg.

– Da begynner vi i femtiden og blir sittende til elleve.

– Hva snakker dere om da?

– Alt mellom himmel og jord. Det vi har opplevd og tenkt i løpet av dagen.

Og natten. For selv om Hans Bru er 73 år, har han ingen planer om å legge seg nedpå. Ikke kutte ned på nattevaktene i baren heller.

– Nei, nei! Det er jo det kjekkeste. Baren er min scene og gjestene skal underholdes, stråler Hans Bru.

– Skjønner du? Er det rart jeg er glad i denne skjønningen, spør Karen.

– Og så er det jo flaks, at jeg alltid har følt meg gammel, og han fortsatt er 29 år i hodet, sier hun og ler.

– 20 år, repliserer Hans.

– Muligens 21.

FARSKOMPLEKSET

Det er mye man kan risikerer å måtte svare på når man velger seg en partner så ulik seg selv i alder.

Kanskje må særlig kvinnen gjøre det.

– Om jeg har et farskompleks, spør journalisten Bru selv, og svarer.

– Mange tror vel det. Men nei, jeg har et svært godt forhold til min far.

– Han er elleve år yngre enn din mann?

– Ja, og det er klart vi var spente da jeg skulle presentere Hans. Men jeg opplevde egentlig at mine foreldre ikke var så overrasket, sier Karen.

– Og så ser de at du har det bra. Det er det viktigste for en far, sier Hans, som selv har tre godt voksne barn.

TIDLIG VOKSEN

– Du må ha gjort deg tanker om hvorfor du falt for en så mye eldre mann?

– Å ja. Jeg tror det handler om barndommen min, sier Karen åpenhjertig.

Hun var mye syk, hadde mer enn femti sykehusinnleggelser mens hun var liten.

– Jeg fikk et annet erfaringsgrunnlag enn andre barn, knyttet meg til voksne, tok til meg deres vokabular.

Det gjorde at hun hadde svært lite med sine jevnaldrende å gjøre.

– Jeg har alltid følt meg forferdelig alene. Aldri funnet noen som var lik meg. Før Hans kom.

HVA MED BARN?

Et annet spørsmål som gjerne kommer opp for en kvinne på 37 er når hun skal bli mor.

– Skal dere ha barn?

– Nei, sier Karen.

– Det skal vi ikke.

Det har hun vært sikker på siden hun var liten.

– Det krever for mye. Jeg har avfunnet meg med at jeg har en begrenset mengde krefter. De velger jeg å bruke på andre ting, og jeg føler ikke noe savn.

– Og skulle det knipe, smiler Hans.

– Så kan vi jo adoptere?

– Hæ? Sier Karen forferdet.

– Ja, fjernadoptere, flirer Hans.

– Dessuten har jeg både barn og barnebarn, så det er enkelte ting som ikke passer for oss.

DET DE FRYKTER

Okei, så har vi skjønt det. De har det fint sammen.

Hans er glad for at det ikke er kjefting og smelling i parforholdet, Karen har endelig funnet en som forstår.

Likevel regnes ikke det de har som normalt.

– Vi er nokså normale, men jeg har aldri ønsket meg et A4-liv, sier hun.

Men uro må det også være. Den smakte de på da Hans fikk både diabetes og hjerteinfarkt.

– Da satt hun ved sykehussengen og passet på meg, dag og natt.

– Ja, jeg gikk ikke med på at det var noe som het visittid, smiler Karen.

– Det vanskeligste var å begrense ham. Han ville av gårde på jobb igjen så fort som mulig, sier hun.

– Klart man blir redd, påminnet om at livet er skjørt. Samtidig kan jeg ikke ta sorgen med stor S på forskudd. Tenk hvor mange vidunderlige øyeblikk jeg da går glipp av.

BLIR IRRITERTE

Planen er å ha flest mulig av dem sammen.

– Ja, vi er så opptatt av hverandre at andre nesten kan bli irriterte.

– Hvordan da?

– Nei, at det kan bli for mye av det gode. Da er vi gjerne inne i denne boblen vår, sier de.

– Bryr det dere at folk kikker etter dere på gaten?

– Nei, vanligvis får vi det ikke med oss. Og gjør vi det, ler vi av det i 99 prosent av tilfellene.

For om noen har et problem med det, er det jo per definisjon nettopp deres problem.

DET FINE VI HAR

– Når blir dere irriterte på hverandre da?

– Det er nettopp det, sier Karen.

– Hans er den i verden som irriterer meg minst.

Hans smiler.

– Og når hun blir irritert, geleider jeg henne bare inn på nærmeste spisested, for da er det blodsukkeret som er for lavt, sier han.

– Men det er klart. Man må jobbe for alt. Også kjærligheten.

Og så vil den alltid være der, hos en kvinne som er så glad i sin eldre ektemann, frykten for å miste.

– Ja, og bli alene igjen, sier Karen.

– Meménto mori, «husk, du skal dø», heter det, sier hun.

– Vi er ikke naive i forhold til det. Men vi skal leve en tid også.

– Ja, sier Hans Bru.

– Jeg er her nå. Det er det vi har.

Denne artikkelen ble først publisert på BA.no. Les flere saker fra dem her.