Var han bare en gal miljøforkjemper?

Noah – USA, 2014. Regi: Darren Aronofsky. Med: Russell Crowe, Jennifer Connelly, Emma Watson,Logan Lerman, Douglas Booth, Anthony Hopkins, Nick Nolte,Ray Winstone, Kevin Durand, Dakota Goyo.

Aldersgrense: 11 år

Darren Aronofsky er en av USAs mest spennende regissører, med filmer som «Requiem for a Dream» og «Black Swan» bak seg. Han er en mester i å fortelle dystre historier, og er ikke redd for verken pompøse bilder eller teatralske replikker. Men selv om det blir storslått, klarer han å gjøre det troverdig og velfungerende. «Black Swan» er et godt eksempel på dette, da det teatralske var med på å gjøre filmen til et mesterverk.

«Noah» er ikke Aronofskys beste, men den byr på et godt filmatisk håndverk og unngår å bli svulstig.

Når man begir seg utpå filmatiseringer av bibelhistorier, beveger man seg i et farlig landskap. Det skal lite til før filmen føles for religiøs for ateister, men man skal ikke leke seg for mye med historien før kristne reagerer. Man kan ikke behandle bibelhistorier som eventyr, fordi for mange er dette en sannhet. Men regissører av underholdningsfilmer kan heller ikke påstå at dette er sant, fordi det også er mange som ikke tror på det.

I så måte klarer ateisten Aronofsky seg tålelig bra. Han nevner aldri Gud i filmen, i stedet omtaler de «Skaperen». Og måten denne Skaperen fremstilles på, kan tolkes utfra hva man tror på. Han åpner for at lysglimtene, vindkastene og drømmene er Skaperen som taler til Noa. Men man kan også se på Noa som en gal miljøforkjemper som tror han har kontakt med noe overnaturlig.

Vel, helt gal er han riktignok ikke. Han bygger tross alt en ark fordi han vet at jorden skal oversvømmes. Arken tiltrekker seg ett par av alle dyrearter. Og falne engler i steinform beveger seg rundt på jorden. Men dette er ikke-troende rett og slett bare nødt til å svelge – og det er ikke mindre troverdig enn de fleste eventyrfilmer.

Filmen byr på storslåtte slåsscener, for det meste gode spesialeffekter og mye spenning.

Likevel føles det som om noe mangler i filmen – en klarere forståelse for hvorfor Noa stoler så blindt på en fremmed skaper, for hvorfor familien ikke setter flere spørsmålstegn ved hans visjoner. Dette er kanskje lettere å forstå for troende, men for en ateist klarer ikke Aronofsky helt å overbevise. Men så bør man vel heller ikke se filmen med et altfor lukket sinn.

De scenene som fungerer aller best, er blikkene vi får på menneskets onde natur. Det er sterke bilder fra krigsleiren, hvor folk er villige til å selge sine barn for å få mat. Disse scenene gir innblikk i hvorfor Skaperen velger å la menneskene dø, samtidig som Aronofsky på snedig vis klarer å linke det til nåtiden.

Den animerte innføringen i Bibelens begynnelse, fungerer også godt. Det er en fin oppramsing for oss som ikke har hørt om dette siden barneskolen, og en anstendig illustrasjon for dem som kjenner historien.

Men det meste av filmen dreier seg – naturligvis – om Noa og hans ønske om å gjøre som Skaperen befaler. Dette trekker litt ut, og ikke alt fungerer like godt. For eksempel kunne vi gjerne blitt enda bedre kjent med barna hans, eller så kunne de vies mindre oppmerksomhet. Nå blir alle sønnene vage figurer som vi ikke helt forstår.

«Noah» er ingen actionfylt katastrofefilm, og publikum må ikke la seg lure av tøffe slåsscener og spektakulære oversvømmelsesbilder. Dette er en historie om en mann som må ta et valg som han må forsvare overfor både seg selv og sine nærmeste. Selvsagt blir det spennende også, men filmen egner seg best for et publikum som vil bli litt bedre kjent med Noa og hans tanker.