Vanskelig tilgjengelig tegnefilm
Fascinerende, men ikke alt for engasjerende japansk animasjonsklassiker med en noe uklar målgruppe.
Nausicaä – prinsessen fra Vindens Dal - Japan 1984. Regi: Hayao Miyazaki.
Aldersgrense: 11 år
Distributørene i Oro Film har med jevne mellomrom lansert Hayao Miyazakis filmer på norske kinoer. Etter «Kikis budservice», «Min nabo Totoro» og «Porco Rosso» er tiden kommet for «Nausicaä – prinsessen fra Vindens Dal» fra 1984, som er ansett for å være en av den japanske amimasjonsauteurens tidlige mesterverk.
La meg like gjerne innrømme det med en gang: «Nausicaä» var mitt første møte med Miyazaki. Selv filmanmeldere kan ikke få sett alt. Og mitt første møte må sies å være preget av ambivalens.
Men først, historien: Prinsessen i filmens tittel er omtalt som en krigerprinsesse, selv om hun representerer en fredelig gruppe mennesker. Vi befinner oss i en fjern, «steampunk»-inspirert framtid hvor den spede befolkningen trues av stadig voksende, radioaktiv ødemark.
De overlevende grupperingene samles med varierende grad av destruktive motiver til krig mot noen truende, gigantiske insekter. Men med sin kombinasjon av kløkt, makt og kommunikasjon med naturen skal den unge prinsessen vise seg å være eneste mulige redningskvinne for denne postapokalyptiske verdenen.
«Nausicaä – prinsessen fra Vindens Dal» kjennes ganske tidløs, samtidig som den vekker gode minner fra den gangen da tegnefilm virkelig var tegnet film. Det synth- og progrockpregede soundtracket er produksjonens klareste tidsindikator – og nok en trigger for behagelig nostalgi. Mens den tydelige miljøtematikken (sågar med WWFs logo blant åpningstekstene) sannsynligvis oppleves enda mer relevant i dag enn da filmen ble laget.
Min ambivalens går hovedsaklig ut på at den komplekse, men likevel nokså naive historien ikke klarte å engasjere meg i særlig grad. Samtidig som jeg opplevde det dunkle universet som ganske fascinerende.
Filmen inneholder en underlig kombinasjon av relativt brutale actionsekvenser og mer zen-orientert problemløsning, og bærer i litt for stor grad preg av overforklarende dialog - som unektelig kommer godt med, gitt fortellingens kompleksitet. Det mest originale aspektet er at svært få karakterer er entydig onde, men snarere ofre for misforståelser og desperasjon.
Jeg er også i tvil om hvem filmens målgruppe er. I utgangspunktet antar jeg at den er langt yngre enn meg selv, til tross for at «Nausicaä er rimelig mørk i sin tone. I tillegg til at de fleste barn trolig også vil oppleve en viss forvirring – ikke minst fordi filmen slippes i originalutgave med japansk tale og norsk tekst.
Til syvende og sist handler også en anmelders vurdering om smak. Det finnes utvilsomt mange fans av japansk animasjon generelt og Hayao Miyazaki spesielt som vil sette større pris på «Nausicaä» enn undertegnede. Likevel opplevde jeg altså en viss fascinasjon for filmen, som gjør at jeg ikke vil la innvendingene veie for tungt i min vurdering. Og ender opp med å la tvilen komme terningkastet til gode.