Vampyrenes blodige historie

Til tross for at jeg, artikkelforfatter Bergan, har et ambivalent forhold til skrekkfilmer (jeg har nok hørt flere av dem enn jeg har sett) er det få filmer i denna guttens liv som har vekket like stor interesse for en sub-kultur som Joel Schumachers «The Lost Boys» fra 1987. Vampyrer; holy shit! Det er klart at ideen om blodtørste partyløver med høy sigarføring og rock‘n roll all night virket forlokkende på en ti år gammel, vordende rockesjel fra Hamar. The Lost Boys hadde til og med puddelsveis og moteriktige solbriller.

En gnist ble tent, som vi sier, og siden har jeg konsumert det meste jeg har kommet over av historier om de lysskye, levende døde. I disse dager slår derfor den blodfattige pulsen min hardt og godt. «True Blood», «Låt den rätte komma in», «Fangland», «Cirque du Freak: The Vampire’s Assistant», «Twilight», «Being Human», «The Vampire Diaries», parodien «Lesbian Vampire Killers»... Jepp, vampyrene har fått en popkulturell boost de siste årene. Men det er ikke første gangen en vampyrepidemi har bredt seg utover det kunstneriske landskapet.

Ideen om vampyrer har eksistert i tusenvis av år. Riktignok har de ikke alltid vært bleke, kjekke adelsmenn med appetitt for unge kvinner — det bildet kom med novellen «The Vampyre» skrevet av John William Polidori i 1819 — og greit nok har de heller ikke alltid blitt kalt vampyrer (kjært barn har mange navn), men i svært mange kulturer har det eksistert skikkelser med en hunger for noe annet i koppen enn gin&tonic.

Mysteriet Arnold Paole

I hinduistisk mytologi finner vi de onde demonene «vetala» og «pishacha», som entret døde kropper, og gudinnen Kali. Egypterne hadde gudinnen Sekhmet, perserne hadde sine demoner, og babylonerne hadde den mytiske figuren Lilitu. I gammel gresk og romersk mytologi finner vi Empusae, Lamia og Strix. Felles for dem alle: De var noen blodtørste jævler, hele bølingen.

Riktig interessant blir det dog ikke før vampyrene inntar Øst-Europa en gang i svarteste middelalderen. Det skaper furore og massehysteri.

For samtidig som resten av Europa entret opplysningstiden, og med det kastet en del gammel overtro på havet, kom det dunkle rapporter fra østfronten. På den kroatiske halvøya Istria ble det rapportert om vampyrvirksomhet i 1672. I Øst-Preussen, altså et område som i dag omfatter det nordøstlige Polen og den russiske enklaven Kaliningrad oblast, oppsto det panikk i 1721 da flere hevdet å ha blitt angrepet av vampyrer.

Og fra 1725 var det lynsjestemning på Balkan, der ordet vampir opprinnelig stammer fra. Flere personer hadde nemlig blitt antastet av bonden Arnold Paole, og fire av disse hadde dødd kort tid etter. Nå har det seg riktignok slik at Paole selv hadde vært død og begravet i nesten en måned da dette skjedde, men det hindret ham ikke i å oppsøke befolkningen på nattetid. Historien skal ha det til at Paole ved flere anledninger, mens han fortsatt var i live, hadde fortalt om hvordan han, som soldat, selv var blitt plaget av en vampyr.

For å fri seg fra denne byrden hadde Paole fulgt et gammelt kjerringråd: Han hadde spist litt jord fra vampyrens grav og angivelig drukket litt av vampyrens blod.

For landsbyboerne i Medvegia var det ikke vanskelig å legge sammen to og to: Paole hadde selv blitt en blodsuger. Da var det i bunn og grunn bare én ting å gjøre: Liket måtte graves opp, en stake måtte hamres gjennom hjertet til gamle Paole, og kroppen måtte brennes. Men først måtte de undersøke levningene for virkelig å forsikre seg om at han var det de trodde. Ganske riktig: Paole hadde alle trekkene i boka. Kroppen var relativt uforandret. Det var friskt blod i nese og munn. Likskjorten var dekket med blod, og hår og negler hadde vokst. Da de satte staken i ham, ga han til og med fra seg et høylytt skrik, ifølge vitnene. Dessuten blødde han kraftig.

Graving etter lik

Okay. Pretty scary, men nå kunne innbyggerne i Medvegia i alle fall sove trygt om natten.

Eller, nei. Fem år senere var det på’n igjen.

I løpet av noen få måneder døde 17 tilsynelatende friske unge mennesker i Medvegia. Vampyrene var på tokt igjen, og ryktene spredte seg helt til Wien, der keiseren beordret Johannes Flückinger — regimentskirurg ved den østerrikske hær — til å finne ut hva i helvete alt levenet handlet om.

I desember 1731 fikk Flückinger den tvilsomme æren av å overvære en rekke vampyrdrap i den lille landsbyen. 16 lik ble gravd opp og undersøkt, og elleve av dem passet vampyrbeskrivelsen. De var mer eller mindre uforandret fra de ble lagt i grava. Hår og negler hadde vokst, og det rant blod ut av munnen på dem. Dessuten hadde flere av dem mistet dødsstivheten, og noen av dem hadde lagt på seg. Dette kunne bare bety at de nøt godt av blodige festmåltider.

Likene ble undersøkt av Flückinger selv, og resultatet ble publisert i en bok som fikk navnet «Visum et Repertum», og som ble en bestselger på bokmessa i Leipzig i 1732.

Inspirert av vitnemålene fra Serbia skrev den franske teologen Dom Augustin Calmet også et verk som fikk det klingende navnet «Avhandling om engler og ånders åpenbaringer, og om gjengangere, og vampyrer i Ungarn, Böhmen, Mähren og Silesia». Det ble et av de viktigste verkene skrevet om vampyrer, og startet en årelang debatt på kontinentet — der profilerte tenkere som blant andre Voltaire, Coleridge, Diderot, Rousseau og Goethe deltok.

Seriemordere

I dag kan vi på relativt godt grunnlag anta at det ikke finnes vampyrer som har stått opp fra de døde. Vampyrhistoriene fra Medvegia var basert på rykter og overtro.

Vi vet også at alle «bevisene» for at likene som ble gravd opp faktisk var vampyrer, er helt normale utviklingstrinn i en naturlig nedbrytningsprosess av lik. Hår og negler vokser ikke, men det kan se sånn ut siden huden skrumper inn på grunn av dehydrering. Under nedbrytningen utvikles det gass i kroppen som gjør at kroppen blåses opp. Dødsstivheten forsvinner etter en stund, og det flytende blodet i munn og nese er væske som tar farge av blod.

Dødsskriket til Paole skyldes høyst sannsynlig gass som ble presset ut av munnen hans da staken trengte igjennom lungene. Det at folk tidvis strøk med som fluer var heller ikke unormalt på den tiden. Sykdomsepidemier kom og gikk, og med en primitiv forståelse av hvordan smitte fungerer er det strengt tatt ikke rart at datidens folk fikk et heller anstrengt forhold til de døde.

Det er ikke dermed sagt at det ikke har eksistert faktiske levende personer som kan ha hatt en sterk appetitt på blod.

På begynnelsen av 1400-tallet skal den franske generalen Gilles de Rais blant annet ha torturert og drept en rekke unge gutter. Han hevdet selv at han drakk blodet deres mens de døde. Den ungarske grevinnen Elizabeth Bathory ble i 1611 dømt for å ha drept 650 stykker, deriblant en god del jomfruer som hun tappet for blod ment som badevann. Den tyske seriemorderen Peter Kürten fikk angivelig orgasme av å se blodet sprute fra halsen til unge jenter. Det har med andre ord eksistert en del gærninger med mer enn gjennomsnittet interesse for blod, men ikke helt hva vi kan kalle «ekte» vampyrer.

De finnes nemlig først og fremst i litteraturen.

I bøkenes verden

For si hva du vil om østeuropeisk folklore; bygdefolket i Medvegia skapte grunnlaget for fet litteratur. Diktet «Der Vampir» av Heinrich Ossenfelder fra 1748 regnes som det første non-fiction-verket der vampyrer nevnes. Deretter kom diktet «The Giaour » av Lord Byron i 1813, og «Christabel» av Samuel Taylor Coleridge tre år senere.

Vampyren fikk som nevnt sitt virkelig store skjønnlitterære gjennombrudd med John William Polidoris «The Vampyre» i 1819. Med denne novellen ble vampyren en nobel adelsmann — noe blek, riktignok — men ellers en virkelig høflig kjekkas. Han dro damer, må du tro, og selv ble han tiltrukket av unge jomfruer, særlig hals- og nakkeregionen.

Utover resten av 1800-tallet herjet det en vampyrepidemi over det kunstneriske Europa. Selv vår egen Edvard Munch malte «Vampyr» i 1894. Og essensielle litterære verk som «Varney the Vampire» av James Malcolm Rymer fra 1847 og «Carmilla» av Sheridan le Fanu fra 1872 har inspirert mange av nåtidens skribenter og filmskapere.

Men den aller viktigste boka ble skrevet av engelskmannen Bram Stoker i 1897 og het «Dracula». Boka «Dracula» handler om den unge advokaten Jonathan Harker, som reiser til grev Draculas slott i Transylvania for å bistå greven i hans ønsker om å bosette seg i England. En del shit happens, og før du vet ordet av det har Dracula skremt vannet av Harker og forført forloveden hans.

I motsetning til hva mange tror, er det lite annet enn navnet «Dracula» som knytter ham til den faktiske rumenske 1400-tallsprinsen Vlad Tepes alias Dracula. Ordet Dracul er rumensk for drage. Faren til Vlad Tepes ble kalt Dracul fordi han var med i en kristen orden hvis symbol var en drage. Dracula betyr «sønn av drage». Det er ikke mer mystisk enn som så, men det høres jævla tøft ut. Og nettopp det syntes Bram Stoker også. Faktisk kunne forfatteren svært lite om den — riktig nok — brutale og blodige rumenske folkehelten. Derfor er det litt sånn nerdemorsomt at Francis Ford Coppolas filmatisering av boka faktisk inneholder flere elementer fra Vlad Tepes’ liv. Blant annet har han innlemmet historien om kona hans, som tok livet av seg fordi hun ikke ville bli satt i fangenskap av tyrkerne.

Coppolas versjon av «Dracula» er verken den første eller siste filmatiseringen av Bram Stokers mesterverk, men for vår generasjon er den kanskje den mest kjente.

«Vampire of the Coast» fra 1909 er den første vampyrfilmen som ble laget, men det var et tysk produksjonsselskap som gjorde vampyrsjangeren kjent. De ønsket å filmatisere «Dracula», men klarte ikke å få filmrettighetene. Dermed lagde de «Nosferatu» i 1922 om greven Orlok — en snodig blodtørst fyr som bodde i et slott i Transylvania. Nei da, de lurte ingen.

Siden har vampyrer vært populære karakterer gjennom stort sett hele filmhistorien, med en og annen peak i ny og ne, slik vi opplever nå. Dracula selv har figurert i over 170 filmer. Han er også den karakteren med flest biroller. Vampyrdebatten er ikke død, men i dag diskuterer vi hvorfor de er så populære. I et diskusjonsforum på Yahoo hevdet noen at det var tanken på evig liv som var tiltrekkende. Andre mente alle vampyrhistoriene var fascinerende, og andre igjen mente en enkelt kunne relatere seg til vampyrer fordi de minnet om mennesker... bare mektigere.

Det beste argumentet var dog taglinja til «The Lost Boys»: «Never grow old, never die, party all night, sleep all day, it’s fun being a vampire».