Vakker og grotesk

Lykke - Tyskland, 2012. Originaltittel: Glück Regi: Dorris Dörrie Med: Alba Rohrwacher, Vinzenz Kiefer, med flere.

Mange filmer har stilt det universelle spørsmålet om hvor langt man er villig til å gå for lykken, og hvordan den kan ta forskjellige former. Den tyske filmen «Lykke» tar for seg to unike mennesker som, på hvert sitt sett, ikke er godtatt av samfunnet og hvordan de sammen finner sin form for lykke.

«Lykke» starter med en hyggelig og visuelt vakker introduksjon av den kvinnelige hovedrollen, Irina (Rohrwacher), som lever et bekymringsløst og lykkelig liv sammen med sine foreldre på landsbygda i Jugoslavia. Idyllen blir brått brutt når soldater invaderer den lille gården, og en grotesk tragedie finner sted. Irina overlever overgrepene og flykter til Berlin der et ensomt liv som papirløs gateprostituert venter henne.

En kald natt møter hun den hjemløse punkeren, Kalle (Kiefer), og et underlig forhold får sin spede start. De finner en uskyldig glede i hverandre, og bygger etterhvert opp et liv sammen i en liten leilighet. Han leverer aviser, og hun fortsetter med sexsalget, nå innenfor de fire vegger. Adam og Eva var ikke lenge i paradis, og når en ny tragedie knuser Irina og Kalles håp for et vanlig liv, får vi se hvor langt de går for å bevare det lille glimtet av ekte lykke. Løsningen er blodig og realistisk framstilt, på tross av at den først virker lite troverdig.

Filmen er, som du muligens forstår, ikke for de som har vansker med sterke og brutale scener. Ingenting blir holdt tilbake av regissør Dörrie, som tvinger deg til å se hvor jævlig vi som mennesker kan være mot hverandre. Scenene der Irina selger kroppen sin, er deprimerende og kvalme. Slik sett kan den sammenlignes med norske «90 Minutter» som viste voldtektsscener i all sin grusomhet. Spesielt lydene fra pesende og kåte kunder fikk magen min til å vrenge seg.

Bemerkelsesverdig er det at begge filmene er regissert av kvinner. Er kvinner modigere når det kommer til å framstille seksuell vold? En interessant debatt hvis denne trenden fortsetter.

Alba Rohrwacher er solid som den skjøre, selvskadende Irina og hennes motspiller Vinzenz Kiefer er nesten like bra som den rotløse Kalle. De har ikke det mest ordrike manuset de skal jobbe med, men de klarer å vise en mengde følelser gjennom kroppsspråk og blikk. De er filmens sterkeste kort, og hadde de ikke levert såpass godt, kunne det slått ut meget negativt for filmen.

Det er ikke bare mørke i «Lykke». Den ser flott ut visuelt, og man føler virkelig kjærligheten regissøren har til karakterene. Scenene der den lille familien koser seg er hjertevarmende og fine, og man skjønner hvorfor denne tryggheten de har funnet er så inderlig viktig for de to. Dessverre er det en del scener som med fordel kunne blitt kuttet ut, for poenget er tatt ganske tidlig, og det føles litt anmasende.

«Lykke» er en til tider vakker film, og til tider grotesk film. Som nevnt, blir den løftet av flott skuespill, og redder seg fra mange feller slik sett. Det lesses litt vel hardt på med tristesse og grusomheter, og filmen lider av dette. Den føles også etterhvert litt langdryg, men er du klar for en realistisk film med et godt hjerte bak alt mørket, så kan «Lykke» anbefales.