Utrolig dum - men nesten perfekt

Dum og dummere to (Dumb and Dumber To).

Regi: Bobby Farrelly, Peter Farrelly.

Med: Jim Carrey, Jeff Daniels, Laurie Holden, Kathleen Turner, Rob Riggle, Angela Kerecz, Paul Blackthorne, Rachel Melvin, Steve Tom, Don Lake.

Aldersgrense: 11 år.

Det har gått 20 år siden vi ble kjent med de to dumrianene Lloyd og Harry, spilt av Jim Carrey og Jeff Daniels. Men de har ikke blitt noe klokere av den grunn.

Nå må Harry gjennom en nyretransplantasjon. Og da han får vite at han har en 22 år gammel datter, er planen klar: Han må finne henne.

«Dum og dummere» fra 1994 er en komedieklassiker. I to-eren er brødrene Bobby og Peter Farrelly tilbake i registolen, og hovedrolleinnehaverne er de samme. Vi skjønner med andre ord hva vi har i vente.

Og det er det vi får. Humoren er, som ventet, av enkleste slag. Og det fungerer godt! Ingen har vel sagt at humor alltid må være så komplisert?

Det er selvsagt både promping, tissing, rumper og søl i filmen, men Farrelly-brødrene hever for det meste humoren et par hakk. Og det er deilig. Promping fungerer for sitt publikum, men skal man nå flere enn kvisete hormonbomber, trengs det noe mer.

Det meste av morsomhetene kommer fra karakterene selv, samt et godt manus. La meg gjenta: Humoren er latterlig enkel. Men man kan ikke la være å le av kompisenes ville påfunn.

Farrelly-brødrene trekker det langt, og deler av filmen er fullstendig usannsynlig. Men det gjør ikke noe. Ingen velger å se «Dum og dummere to» for å se en film som er helt logisk. Man vil ha seg en god latter. Og det får man.

Men en film trenger mer enn morsomme vitser. Skal man holde på publikum i nesten to timer, kan man ikke bare ha morsomme replikker og rare rollefigurer. Man må også ha en god historie.

Dette lykkes også filmen med. Historien er kanskje banal, men den er rørende. Den tilsynelatende tanketomme idioten Harry viser en mer menneskelig side i møte med seg selv som far. Og bak den sosiale inkompetansen, kan man se to bestevenner med store (og urealistiske) drømmer og en stor kjærlighet til hverandre.

Som nevnt tidlig i anmeldelsen, vet man hva man får når man ser filmen. Og som sagt får man akkurat det man ønsker seg. Dette er paradoksalt nok også filmens største problem. Filmen hadde blitt så mye bedre hvis Farrelly klarte å overraske oss litt.

Vi snakker ikke om store handlingsvrier eller nytenkende sjangerlek, men noen få uventede retninger. Noe vi ikke kunne gjettet vi skulle få se på forhånd. Hadde filmen klart det, ville det blitt full pott. Dessverre blir det ikke det.

«Dum og dummere to» er ikke filmen for fine fruer eller kresne filmnerder. Dette er filmen for alle som vil se en hjernedød komedie. Og skal man først se en hjernedød komedie, er «Dum og dummere to» av beste slag.