Utleveringens kunst

I de beste hjem - Frankrike 2012. Regi: Francois Ozon. Med: Fabrice Lucini, Ernst Umhauer, Kristin Scott Thomas, Emmanuelle Seigner, Denis Ménochet, Bastien Ughetto

Aldersgrense: 11 år

Den forhenværende forfatteren og nå desillusjonerte fransklæreren Germain (Fabrice Lucini) er kronisk oppgitt over sine elevers manglende evne til å besvare skriveoppgavene han gir dem med noe i nærheten av originalitet eller talent. Men så leverer sekstenåringen Claude (Ernst Umhauer) en tekst som med skarp penn og sterk observasjonsevne beskriver helgen han har tilbragt med en ny klassekamerat og hans middelklassefamilie. Germain fascineres og inspireres av potensialet han ser i Claude, og oppfordrer ham gjennom nye oppgaver til å fortsette sitt virkelighetsbaserte skriveprosjekt.

Den unge forfatterspiren gjør som han blir oppfordret til, og med dette vekkes en ikke utelukkende litterær interesse for kameratens vakre, men noe livstrøtte mor (Emanuelle Seigner). Etter hvert som han i kunstens tjeneste manipulerer seg stadig dypere inn i den tilsynelatende gode familien, blir grensene mellom fiksjon og virkelighet nesten like uklare som de etiske retningslinjene for hvordan de to skal behandles. Mens Germain som veileder og voyeuristisk leser blir mer og mer av en medskyldig, men også offer for sin elevs manipulasjon.

"I de beste hjem" er regissert av franske Francois Ozon, som gjerne lar sine filmer være mer eller mindre tydelige hyllester til filmhistoriens mestre, som Hitchcock og Bergman. Den førstnevnte spenningsmesteren er så absolutt synlig i denne filmens snedige fortellerstruktur, men "I de beste hjem" kan også beskrives som Ozons "Woody Allen-film", da både dens tone, tematikk og middelaldrende hovedkarakterer bærer umiskjennelige hint av nevrotikeren fra Manhattan.

Til tross for sitt noe akademiske premiss er "I de beste hjem" en fengende og fornøyelig film, hvor farse og satire blandes med thriller såvel som melodrama. Men der Ozons forrige film "Potiche - Frustrert fransk frue" (som for øvrig også var basert på et teaterstykke) var i overkant lett og ikke alt for relevant, er "I de beste hjem" både intelligent og interessant, med sin komplekse fortelling, uventede vendinger og Knausgårdske problemstillinger om utleveringens kunst.

Rolleinnehaverne, som også inkluderer Kristin Scott Thomas som Germains galleristkone, gjør dessuten alle en fremragende jobb.

Den elegante konstruksjonen faller imidlertid noe sammen mot slutten, da manuset blir i overkant ivrig etter å nå sine ytterste konsekvenser, uten at det helt er solid nok bygget opp som indre nødvendigheter hos karakterene. Dette gjør at "I de beste hjem" kan oppleves som litt vel mye av en metafiksjonell lek, som forfører og engasjerer, men til syvende og sist kunne kledd litt mer substans.

Men det må være en pris vel verdt å betale for en så fengslende og underholdende film om et såpass tungt og intellektuelt tema.