Usøt hevn

Death Sentence - USA 2007. Regi: James Wan. Med: Kevin Bacon, Aisha Tyler, Kelly Preston, Jordan Garrett, John Goodman

Aldersgrense: 15 år.

«Death Sentence» er basert på en roman av samme mann som skrev det litterære opphavet til Charles Bronson-klassikeren «Death Wish», og følger opp samme vigilantetema med nok en familiefar ute i gatene etter blodhevn. Her fordi hans favorittsønn (!) i all uskyldighet havnet i skuddlinja for noen badass gjengmedlemmer som ikke synes å ønske annet enn å spre frykt og faenskap.

Filmens hevnlystne helt spilles av Kevin Bacon, som etter flere spennende rollevalg må sies å ha trukket et kort strå her. Hans karakter går fra å være pappfigurversjonen av en «all-American dad» til en psykopatisk drapsmann vi ikke klarer å alliere oss med – enda så slemme slemmingene er. Ikke skjønner vi hvordan han har blitt så flink til å skyte og slåss, heller.

Det kan virke som filmen i utgangspunktet ønsker å følge opp diskusjonen fra Neil Jordans interessante og tankevekkende «The Brave One» fra noen måneder tilbake, som går omtrent slik:

Med hvilken rett kan den jevne borger ta loven i egne hender og gi seg selv dømmende og utøvende myndighet, selv om man aldri så mye har blitt gjort den største urett? Og selv om lovverket nært sagt synes å beskytte de skyldige?

Men i denne registolen sitter James Wan, regissør av den første «Saw»-filmen og manusforfatter og produsent på flere av de påfølgende i samme torturserie. Hans påvirkning har neppe har vært heldig for dette prosjektet. «Gornografen» Wan er nemlig så forelsket i sine egne voldsskildringer at den eventuelle intenderte kritikken drukner i et ganske meningsløst blodbad. Og de mer «ettertenksomme» scenene av typen «Hva er det egentlig jeg driver med?» og «Har jeg endt opp like slem som de slemme?» er så platte og påtatte at de grenser mot den ufrivillige komedien.

«Death Sentence» er i bunn og grunn ikke noe mer enn en b-film som like gjerne kunne vært den sjette filmen i «Death Wish»-rekka, målt ut ifra den synkende kvaliteten som gjerne hører lange oppfølgerserier til. Men hadde regissør Wan i det minste turt å vedkjenne seg denne type hardkokt, brutal og moralsk sett rimelig tvilsom action, så hadde det vært en ærlig sak. Isteden har han laget noe så uhederlig som en voldsfilm som utgir seg for å være et moralsk drama.