Usannhetens øyeblikk

Karate Kid resirkuleres med mer vold, mindre hjerte og lavere moral.

Publisert

Never Back Down - USA 2008. Regi: Jeff Wadlow. Med: Sean Faris, Amber Heard, Sam Gigandet, Djimon Hounsou.

Aldersgrense: 15 år

Jake Tylor, tenåring med aggresjonsproblem, tilpasningsvansker og pappasavn, flytter med lillebror og alenemor til Orlando, Florida. Her finner han snart tonen med den lettkledde skjønnheten Baja, som også er innflytter. Bare synd at hun er sammen med Ryan, klysete drittsekk og ubeseiret konge av den lokale favorittsporten mixed martial arts, en brutal blanding av Fight Club og stort sett det som kan sparke og slå av kampsport. Selv om Jake ikke er fremmed for litt godt, gammaldags håndgemeng, ender det innledende møtet med slemmingen i ydmykende grisebank. Men så blir han tatt i lære av den sindige, gebrokkenspråklige treneren Roqua.

Stemmer, du har hørt det før. Dette er Karate Kid med råere slåssing og mindre sjarm. Samme historie som nylig ble lagt til snøbrettmiljø i Switch.

Never Back Down forsøker å virke oppdatert ved å trekke inn YouTube og mobilstreaming som elementer i handlingen, men er egentlig en ganske sidrompa klisjèkavalkade med tvilsom moral.

Filmen bruker masse tid på at Jake skal finne den riktige motivasjonen for å ta det endelige oppgjøret som vi uansett vet vil komme. Når han så omsider liksom har vokst masse som menneske og velger å stille, begrunnes dette med noe tynt svada om at han må ta denne kampen for aldri å måtte slåss igjen. Det egentlige budskapet er imidlertid at bruk av vold setter deg i dyp respekt hos andre menn, mens alle de deilige damene i bikini vil ligge med deg. Jeg håper og tror at dette er feil, men om det skulle være sant, så bør det forbli en godt bevoktet hemmelighet.