Uredd , eksplisitt og universell

Blå er den varmeste fargen - Frankrike 2013. Regi: Abdellatif Kechiche Med: Adèle Exarchopoulos, Léa Seydoux, Salim Kechiouche, Mona Walravens, Jérémie Laheurte, Alma Jodorowsky

Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksne)

Dette franske dramaet skildrer de formative, unge årene til hovedpersonen Adèle (Adèle Exarchopoulos), en litteraturinteressert elev på videregående skole som innleder et forhold til en jevnaldrende gutt. Raskt vekkes imidlertid en viss interesse hos henne for den noe eldre, mer alternative kunststudenten Emma (Léa Seydoux), som hun etter hvert blir både elsker og kjæreste med. Først i det skjulte, mens Adèle nekter ovenfor sine venner at hun er homofil, deretter etablert i samboerskap.

For selv om det legges opp til at det lesbiske forholdet skal bli møtt med fordommer og fordømmelse av Adèles omgangskrets, tar historien en ganske annen vei, og omhandler isteden mer universell forholdsproblematikk knyttet til ulike drømmer og ambisjoner, som i dette tilfellet henger sammen med deres forskjellige klassebakgrunn. I arbeiderklassejenta Adèle finner den fremadstormende Emma både en muse for sin kunst og en ledsager for livet forøvrig, men har problemer med å akseptere at kjæresten ikke har mer kreative ambisjoner enn å arbeide som barneskolelærer, som Adèle gjør i filmens andre halvdel. Mens Adèle på sin side langt på vei er fornøyd med tilværelsen, så lenge hun får være sammen med sin store kjærlighet Emma.

Som det vel framgår, strekker «Blå er den varmeste fargen» (som er løselig basert på en tegnet roman) over flere år, delt inn i to kapitler (dens originaltittel er «La vie d'Adèle - Chapitres 1 et 2»). Likevel bevarer filmen hele tiden en intim atmosfære som ligger tett på karakterene, hvor det langstrakte tidsperspektivet i stor grad gestaltes gjennom lange, mer eller mindre hverdagslige sekvenser framfor episk anlagte og potensielt distanserende fortellergrep.

Blant disse intime sekvensene er også noen lange og rimelig eksplisitte sexscener, ikke minst mellom de to unge hovedrolleinnehaverne – noe tabloidene gjorde et nummer ut av da filmen ble vist i Cannes, der den velfortjent vant Gullpalmen. Sexskildringene er så absolutt både hudløse og intense, men det samme kan sies om filmen for øvrig – og ikke minst om det strålende skuespillet til Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux. Uortodokst nok fikk de to sågar dele Gullpalmen med regissør Abdellatif Kechiche, igjen velfortjent.

Med en spilletid på tett opptil tre timer, kunne nok «Blå er den varmeste fargen» ha vært litt mer effektivt klippet – for eksempel er noen av scenene med Adèle på jobb som lærer i overkant lange. Men som jeg tidligere var inne på er dette et interessant og originalt grep i forhold til gestaltningen av handlingens tidsforløp, og slik sett med på å skape en ganske unik filmopplevelse.

«Blå er den varmeste fargen» er en skapt observert, sår og uredd fortelling om kjærligheten, uavhengig av legning. En kunstnerisk triumf som både hyller og problematiserer retten til å være annerledes – inkludert ønsket om å leve et helt normalt liv.