Unødvendig retur
Ikke alle gode filmer behøver å bli trilogi
Änglagård - alle gode ting er tre - Sverige 2010. Regi: Colin Nutley. Med: Helena Bergström, Rikard Wolff, Molly Nutley, Reine Brynolfsson, Sven Wollter, Maria Lundqvist, Jakob Eklund, Tord Peterson, Lindy Larsson
Aldersgrense: Tillatt for alle
Hele seksten år er gått siden engelskmannen Colin Nutley ga en treffende og hjertevarmende skildring av den svenske folkesjela på godt og vondt med «Änglagård». Og fjorten år siden han lagde en rimelig forglemmelig oppfølger.
LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER
Etter dette har Nutley slitt med å nå samme høyder, som vel er en vesentlig årsak til at han nå har bestemt seg for å reise tilbake til Yxaröd for tredje gang. Stadig med kona Helena Bergström i hovedrollen som den frisinnede Fanny, og Rikard Wolff på slep som hennes androgyne livsledsager Zac. Som denne gang nesten er totalt strippet for dramatisk funksjon.
Filmen starter på Mallorca, hvor Fannys femtenårige datter (spilt av Nutley og Bergströms virkelige datter Molly) krever å få vite hvem som er hennes egentlige morfar. I tråd med filmens uttalte budskap om at man av og til må vende tilbake for å kunne gå framover, er det herved duket for et gjensyn med hele karaktergalleriet fra de forrige filmene. Med unntak av skuespillerne som har falt bort i virkeligheten – deriblant Viveka Seldahl som spilte Rut.
Det hadde imidlertid vært ønskelig at Nutley hadde kommet opp med en historie til «Änglagård – Alle gode ting er tre» som faktisk beveget seg framover, isteden å basere seg så totalt på tilbakeblikk både i form og fortelling.
Filmen inneholder nemlig en rekke klipp fra de forrige filmene, som i seg selv er trivelige gjensyn, men samtidig avdekker nokså nådeløst hvor lite nytt treeren legger på bordet. Selve historien er lite annet enn en langdrøy runde med overfladiske liksomintriger basert på akkurat de samme hemmelighetene som ble avdekket for oss i salen (og mange av karakterene) for seksten år siden, og som ikke en gang holder spilletiden ut: En halv time før filmen er ferdig, synes alle konflikter å være løst. Hvilket naturligvis skyldes at de egentlig var løst for seksten (eller muligens fjorten) år siden.
Det virker som Nutley ganske så desperat forsøker å lage en koselig film ved å få med alle de gode tingene fra de første to. Men han har glemt at godt drama faktisk krever en viss mengde motstand.
En av få lyspunkt er Reine Brynolfsson, som får litt å spille på i rollen som den mørksindige presten Henning. Men generelt sliter filmen med at den vil slippe hele persongalleriet til, og dermed ender opp med å ikke gi noen av dem plass nok.
Likevel må det innrømmes at filmen til (om enn ganske få) tider er en smule rørende, noe som trolig skyldes at vi har blitt glad i disse menneskene i bedre filmer (eller rettere sagt én bedre film) tidligere.
«Ibland måste man återvända för att gå vidare i nuet», heter det altså i «Änglagård – Alle gode ting er tre». Og det er vel omtrent hva Colin Nutley har erfart med denne filmen, som har blitt en stor publikumssuksess i Sverige.
La oss håpe denne unødvendige gjentagelsen vil få ham til å bevege seg videre.