Ungdommens paradis
Ulrich Seidl avslutter sin trilogi med en film om umulig kjærlighet og overvektige ungdom.
Paradis: Håp - Østerrike, 2013. Regi: Ulrich Seidl. Med: Melanie Lenz, Verena Lehbauer, Joseph Lorenz, Michael Thomas, Vivian Bartsch, m. fl.
Aldersgrense 15 år
I «Paradis: Kjærlighet» som var den første filmen i Ulrich Seidls dystre trilogi, fulgte vi husmoren Teresa som dro til Kenya for å finne kjærligheten, men som istedet ble møtt av mannlige prostituerte som var mer interesserte i penger og sex. Vi fikk også en kort introduksjon til Teresas søster som var fokuset i den andre filmen med undertittelen «Tro» og hennes datter som er hovedrollen i den tredje og siste filmen, «Paradis: Håp». Hun har blitt sendt på treningsleir for overvektige ungdommer, men Melanie er mer interessert i festing med romkameratene og snikspising av godteri. Ikke minst, får hun sterke følelser for den langt eldre legen i leiren, som på sin side har uvisse motiver for den unge jenta.
Melanie er spilt av Melanie Lenz og hun gjør en god jobb. Samspillet mellom henne og de andre ungdommene føles veldig ekte og imponerende realistisk. En annen som imponerer er Verena Lehbauer i rollen som Melanies mer erfarne romkamerat. Hun har en realistisk fremtoning. Filmens tredje sentrale karakter er den sjarmerende legen som Melanie faller for, spilt av Joseph Lorenz. Han er ikke like heldig som sine medspillere og blir for overspilt i en såpass realistisk film.
«Paradis: Kjærlighet» har den samme dokumentaraktige formen som sine forløpere og det underbygger både scenene som viser hverdagen i leiren og når vi blir utsatt for filmens mørkere sider. Spesielt får Seidls unike form for humor god plass denne gangen, og scenene fra treningen som ungdommene må gjennomgå er fantastiske i starten. Dessverre blir det litt for lite variasjon i disse scenene og de blir etterhvert altfor repetive, men Michael Thomas er fabelaktig i rollen som treneren. Han er en übermacho übertysker som ikke akkurat har oppdatert seg på treningsfronten og resultatet er filmens klare lyspunkt, i et ellers bekmørkt univers.
En sterk rød tråd i de tre filmene har vært en uskyldig søken etter kjærlighet som er i konstant fare for å bli utnyttet av andre. I «Paradis: Håp» er hovedrollen veldig uskyldig og det skaper en sterk følelse av uhygge i flere scener som virkelig får en til å vri seg i stolen. Den blir aldri så naken, bokstavelig talt, som den første filmen eller så fysisk voldelig som den andre, men absolutt like ubekvem. Kontrasten med de humoristiske treningsscenene blir aldri for drastisk og man er hele tiden investert i filmens og karakterenes utvikling.
Dette er altså en film for dere som setter pris på en annerledes opplevelse og som tåler et møte med de mørkere sidene i oss mennesker. Den nærmer seg dessverre ikke «Paradis: Kjærlighet» i kvalitet, selv om den topper «Paradis: Tro» med god margin. Som med de to andre filmene er det vekten på realisme som er trilogiens sterkeste kort og utvilsomt er det en film som vil få deg til å tenke og føle.