Ung og alvorstung debut

Å vende tilbake - Norge 2015

Regi: Henrik Martin Dahlsbakken

Med: Åsmund Høeg, Ingar Helge Gimle, Fredrik Grøndahl, Lia Boysen og Isabel Christine Andreasen

Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksen)

Manusforfatter, regissør og produsent Henrik Martin Dahlsbakken er bare 25 år gammel, men har allerede laget film i en årrekke, og etter flere ambisiøse kortfilmer er han nå klar med sin første spillefilm. Her tar han opp et tema som skammelig få norske filmskapere har adressert, nemlig vårt lille lands deltakelse i ulike militære konflikter (eller krig, om man skal kalle spaden ved dens rette navn) rundt om i verden. Selv om «Å vende tilbake», slik tittelen mer enn antyder, i all vesentlighet fokuserer på hvordan det kan være å vende tilbake fra et av disse oppdragene.

Den hjemvendte er en middelaldrende yrkesoffiser (Ingar Helge Gimle) som returnerer fra tjeneste i Afghanistan til kona (Lia Boysen) og deres to tenåringssønner (Åsmund Høeg og Fredrik Grøndahl). Han virker fraværende og generelt preget av opplevelsene i felten, og morgenen etter drar han alene på jakt. Når han så ikke vender tilbake til avtalt tid, setter de to guttene ut på fjellet for å lete etter ham. Om enn ikke helt på måfå, da eldstesønnen har en mistanke om hvor faren kan ha tatt veien.

Den unge filmskaperen – som har med sin bror Oskar som fotograf, og filmer med god, gammeldags 35mm film – viser med et kontrollert og relativt statisk filmspråk at han har latt seg inspirere av amerikansk film fra 70-tallet. Også filmens tematikk kan føre tankene til Hal Ashbys «Hjemkomsten» fra 1978, i tilegg til andre filmer som tok for seg USAs militære operasjoner i Vietnam. Dette er unektelig strålende referanser, men samtidig å be om sammenligning med klassikere det er vanskelig å skulle måle seg med.

Dahlsbakken er åpenbart et regitalent, og skal ha honnør for å kombinere enkelhet med høye ambisjoner i form så vel som innhold. Det stillferdige dramaet «Å vende tilbake» er smakfullt utført, og det virker som filmskaperen har et genuint engasjement for historien han forteller – som neppe er av typen folk vil velte billettlukene for å se. Men desto modigere da at han har laget filmen, som attpåtil er produsert utenfor det offentlige støttesystemet og distribuert av eget selskap. Skuespillerprestasjonene er også jevnt over solide nok, til tross for at noen replikker står ut som mindre overbevisende.

Jeg opplever imidlertid at filmskaperen er en bedre regissør enn manusforfatter. Historien mangler noen lag for fullt ut å rettferdiggjøre langfilmformatet, og filmens spilletid klokker da også inn på nokså beskjedne 75 minutter – i likhet med påfallende mange norske kinofilmer om dagen. All respekt for Dahlsbakkens valg om å la mye foregå i det usagte, men selve karakterdramaet burde hatt større bevegelse og dypere bunn. Det forblir nemlig litt uklart hvordan begivenhetene underveis påvirker hovedkarakterene og deres relasjoner, og det er jo dette som skal utgjøre fortellingens kjerne ved den dramatiske reisens slutt.

«Å vende tilbake» er like fullt en på flere måter moden film fra et ungt filmtalent, og det skal bli interessant å se hva Henrik Martin Dahlsbakken vender tilbake med i tiden framover.