Uforløst hulder

Thale
Norge 2012
Regi: Aleksander Nordaas
Med: Silje Reinåmo, Erlend Nervold, Jon Sigve Skard, Morten Andresen
Aldersgrense: 15 år

Norsk folklore er et skattkammer for filmfortellinger, som altfor lenge har blitt holdt skjult for omverdenen. Men med «Trolljegeren» kom trollene omsider fram i lyset, og nå er det huldras tur.

Når åstedsvaskerne Elvis og Leo rengjør etter en avdød svenske i en hytte langt ute i skogen, oppdager de en hemmelig kjeller som huser en ung kvinne uten tale, men med en avklippet hale. Thale i filmens tittel er nemlig, som de fleste vel har fått med seg, en hulder.

Gjennom stadige tilbakeblikk får vi presentert Thales forhistorie, via lydopptak fyren har etterlatt seg, som er en slags blanding av forskningslogg og messende tale til den fangede skapningen. Disse sekvensene gir filmen en dvelende, nært sagt poetisk atmosfære, og skaper en interessant brytning med den ellers klare sjangertilhørigheten. Som er grøssersjangeren, om det skulle være noen tvil.

Filmskaper Aleksander Nordaas tør også ta det piano i de mer klassiske skrekkscenene. Han vet åpenbart at mindre kan være mer i denne sammenhengen. Selv om man unektelig får inntrykk av at et beskjedent budsjett også har skapt sine begrensninger.

Silje Reinåmo gjør den sterkeste rolleprestasjonen, mye av spilletiden uten klær (vel å merke uten at nakenheten blir spekulativ). Hennes Thale er sårbar, farlig og kledelig intuitiv. Men også Erlend Nervold og Jon Sigve Skard som vaskerduoen Leo og Elvis har fin kjemi, og står for mye av filmens sjarmerende, makabre humor.

Nordaas (som tidligere har laget den begrenset distribuerte spillefilmen «Sirkel») har egenhendig stått for manus, regi, foto og klipp, i tillegg til et par mindre stabsfunksjoner. I seg selv imponerende, og 29-åringen er utvilsomt et talent. Det er dessuten befriende å se en film som ønsker å sprenge de nokså trange sjangerrammene for norsk skrekkfilm.

Det er imidlertid ikke til å komme fra at denne fortellingen er for tynn. Til tider tar dvelingen og pausene overhånd, trolig fordi historien egentlig ikke har vendepunkter nok til å fylle langfilmformatet. Tilbakeblikkene og bruken av fortellerstemme blir for omfattende og omstendelig – til tross for at vi ikke gis svar på alle spørsmål (noe som for så vidt er en bra ting).

Folkene bak «Thale» satt visstnok i gang med dette prosjektet før «Trolljegeren», og det hadde muligens vært bedre om den hadde hatt premiere før filmen den er dømt til å sammenlignes med. Dels fordi visse plottelementer er påfallende like, men også fordi «Thale» i utgangspunktet er en noe smalere film som ikke nødvendigvis kler å stå på skuldrene til en kommersiell blockbuster. Men for billettsalgets del, er nok både sammentreffet og timingen helt ypperlig.

«Thale» tar oss med inn i en verden vi gjerne vil se mer av, samtidig som man får en fornemmelse av at det ikke er så mye mer å hente her. Dermed sitter man igjen med en lovende, men skuffende uforløst opplevelse, fra en filmskaper og noen skuespillere vi også gjerne ser mer av.