Uengasjerende animasjon

Wonderful Days - Sør-Korea 2003. Regi: Moon-saeng Kim. Animasjon

Temaet i «Wonderful Days» er alvorlig nok. Den skildrer samfunnet etter miljøkatastrofen. I Ecoban, verdens siste by, lever menneskene innkapslet i en glassboble for å beskytte seg mot den golde, ødelagte kloden utenfor.

Forurensningen er en fordel heller enn et problem for de som lever inne i byen. Forurensningen kan utnyttes til å lage energi, men det hjelper bare overklassen som bor inne i Ecoban.

På utsiden lever arbeiderne, som murrer over å måtte produsere forurensning for at Ecobans borgere skal få sin energi. Produksjonen av forurensning gjør at det regner konstant.

Blant de misfornøyde lakeiene er Suha. Han finner frem til sin første forelskelse Jay, som er sikkerhetsvakt på innsiden, og drevet av et vagt minne om en blå himmel setter de i gang arbeidet for å stoppe forurensningen.

Animé og «Blade Runner»
Det ser lovende ut i starten på denne koreanske animasjonsfilmen, som ifølge omtalen kombinerer animé med «Blade Runner». De første bildene viser det dystre og regntunge landskapet hvor arbeiderne sliter seg ut under overklassens jernharde tyranni.

Animasjonene er jevnt over gode. Særlig landskapsbilder og interiørbildene i den metalliske verden som skildres er godt laget. Bildene er også dramatiske og pene, og bevegelsene er jevne og naturtro.

Dramatikken tar seg opp etter hvert som livene til Jay og Suha penser inn mot hverandre, men det blir påfallende hvor stive og mimikkløse ansiktene til figurene er: skurkene er alltid innbitte og bråsinte, fyren med samvittighetskvaler er alltid alvortynget med en nyve i pannen, de sprø og halvgale karakterene er masete og alltid sprø og halvgale.

Mangler humor
Mot slutten av filmen blir det hele anmasende, og oppbyggingen mot klimaks blir for uengasjerende og forutsigbar.

Se gjerne filmen hvis du er svært interessert i animé, men du kan trygt vente til den kommer på hjemmevideo.