Uengasjerende andemas
Denne nye og uvørne tokningen av HC Andersen-klassikeren er rett og slett for masete.
Den stygge andungen og jeg – Danmark 2007. Regi: Michael Hegner & Karsten Kiilerich. Norske stemmer av Espen Sandvik, Scott Maurstad, Ludvig Olavson Omre, Lena Meieran, Tiril Heide-Steen, Harald Mæle, med flere.
Tillatt for alle
Det er lett å bli tatt for å være en sutrete gubbe når jeg skal skrive at en barnefilm er dårlig, men denne filmen så jeg sammen med en skoleklasse. Av barn og fulle folk får man sannheten, og ingen av skolebarna så ut til å bli bergtatt av denne animasjonsfilmen.
En moderne og frekkere variant av eventyret om den stygge andungen lyder spennende, og utgangspunktet er godt. Men historien er ikke fengende nok.
Filmen handler om rotten Rotto, en sirkusdirektør av den veltalende typen. Han bryter under dramatiske omstendigheter opp fra sin tilværelse, og setter kursen mot et tivoli, hvor han skal få seg en lukrativ jobb.
Etter en rekke sammenfallende omstendigheter har han pådratt seg farsrollen for en stygg liten andunge, som han må bo sammen med i en hønsegård.
Den kyniske lille sirkusrotta har næringsvett nok til å se inntektspotensial i andungen, og vil ta ham med seg til tivoliet. Forviklinger oppstår når Rottos fiender fra hans tidligere liv forfølger ham, andungen vokser opp og blir en hårsår fjortis med egne meninger og på toppen av det hele får Rotto samvittighetskvaler.
Problemet er at dette tilsynelatende elleville plottet ikke engasjerer. Karakterene er masete og gnålete - ingen av dem snakker, men skriker hele tiden. All dialog er blottet for dynamikk, alle ord uttales med trykk på alle stavelser og dialogen ødelegges av at den tværes ut med svake poenger.
Her ligger ingen humoristiske poenger mellom linjene - alt males med bred pensel til den siste i salen har skjønt poenget.
I tillegg er handlingen drepende kjedelig. Det går over stokk og stein, og enkelte ganger klarer filmskaperne å skape spenning. Men i det store og hele er det uengasjerende og støyende.
Som kinogjengere setter vi kanskje listen urimelig høyt etter å ha blitt bortskjemt med flotte Disney-animasjoner, men «Den stygge andungen og jeg» blir ikke sommerens «Nemo».