Tyskerungen ingen ville ha

(RB.NO): Da Wolfgang var én måned gammel kom han til Lebensborn-hjemmet i Hurdal sammen med moren Åse. Det var 19. juli 1941. Den nyfødte gutten og moren var blant de første som ankom føde- og mødrehjemmet som ble drevet av tyskere, skriver Romerikets Blad.

Noen uker senere reiste 20 år gamle Åse fra Hurdal Verk.

Wolfgang ble igjen.

Fikk nytt hjem i 1945

Den lille gutten ble adoptert bort i januar 1945. De nye foreldrene bodde i Oslo og kalte ham Jan Audun. Det skulle gå mange år før han visste noe om at de ikke var hans biologiske.

Jan Audun ønsker at historien hans blir kjent, og har derfor gitt Romerikes Blad tilgang til flere gamle brev og notater fra hans tid på Lebensborn-hjemmet.

Historien om Wolfgang, eller Jan Audun Jaehn, som han heter nå, startet 18. juni 1941 på Rikshospitalets Kvinneklinikk i Oslo. En drøy uke etter fødselen tok moren ham med seg til et pensjonat ved Drammen, der tyske «Abteilung Lebensborn» leide plasser for norske kvinner som fikk barn med tyske soldater under 2. verdenskrig. Et par måneder tidligere hadde hun oppsøkt det tyske sikkerhetspolitiet og bedt om hjelp, forklaringen har Jan fått kopi av fra Riksarkivet:

«Etter at jeg begynte å være sammen med tyske soldater, får jeg ikke lov til å bo hjemme. Jeg har fått skriftlig tillatelse av min far til å gifte meg. Dette papiret og fødselsattest og vaksinasjonsattest har min forlovede. Jeg står nå fullstendig uten midler og ber om hjelp».

Ble rasevurdert

Alle kvinner som skulle føde på tyske Lebensborn-hjem måtte gjennom en helsekontroll og rasevurdering. Om Åse ble det blant annet notert følgende «rasemessige og kroppslige kjennetegn», også dette har Jan fått innsyn i etter å ha henvendt seg til Riksarkivet:

Kroppsbygning: tykkfallen

Kroppsholdning: makelig

Muskulatur: middels

Brystkurve: godt hvelvet

Mage: stram

Hudfarge: rosa-hvit

Øyefarge: lysebrun

Hårfasong: enkel

Overveiende raseandel: nordisk

Kun de mest «raseriktige» barna fra Lebensborn ble adoptert til Tyskland, til sammen rundt 200 barn. Wolfgang ble adoptert av et norsk par etter å ha vært på barnehjemmet «Godthaab» i Bærum siden 1942. Slik vurderte en oversøster ved barnehjemmet den lille gutten i 1943:

«Overnevnte barn er fysisk godt utviklet, også sjelden sykt. Det er ennå ikke mulig å konstatere noen tydelige dårlige egenskaper hos ham på det nåværende tidspunkt. Han oppfører seg slik som alle andre barn på den alderen, slik at det ikke er mulig å trekke noen konklusjon om i hvilken grad morens arveanlegg vil igjennom. Jeg kjenner moren personlig fra min tid på Hurdals Verk. Hun tilpasset seg godt husets reglement, men gjorde et absolutt mindreverdig inntrykk. Av den grunn vil jeg ikke anbefale adopsjon til Tyskland».

Fikk farens navn

I dag bor Jan Audun Jaehn i Tønsberg sammen med sin andre kone. Han har tre barn fra et tidligere ekteskap.

– Under oppveksten hadde jeg en mistanke om at det var noe, men det var først da stefaren min døde at mistanken ble styrket. Da fikk jeg beskjed fra min mor og søster at de endelig var «ferdige med meg», sier 73-åringen.

Da begynte han å grave i fortida for å finne ut mer.

– Jeg trodde stefaren min var min biologiske far, jeg ville vite hvem min mor var, sier Jan Audun.

Etter tre forsøk fikk han endelig tilsendt sin originale fødselsattest fra kirkekontoret i 1998. Der sto alt han aldri hadde visst. At faren het Wolfgang og moren Åse. At han fikk farens navn da han ble døpt 11. juli 1941.

– Bitter på systemet

I voksen alder oppsøkte han sin biologiske mor, som hadde flyttet utenlands etter krigen. Han fant også ut at han hadde to halvbrødre.

– Den yngste broren min var også født på Hurdals Verk, han ble adoptert til Tyskland da han var et par år gammel, sier Jaehn.

Ifølge opplysninger fra tyske myndigheter, døde trolig faren i Tyskland under et bombeangrep i 1945.

– Jeg har det bra nå, men er bitter på systemet. Hadde jeg visst det jeg vet i dag tidligere, kunne jeg kanskje hatt et annet forhold til min biologiske familie. Gjennom oppveksten har jeg vært vant til at jeg ikke skulle ha noe. Men juling fikk jeg nok av. Livet mitt kunne vært helt annerledes, det har vært så mye urettferdighet, sier Jan Audun.

For noen år tilbake sende han inn søknad om billighetserstatning til staten.

– Men jeg fikk avslag. Da jeg prøvde å ringe departementet senere, ble jeg også avvist. Kanskje fordi jeg skrev for lite om det jeg har opplevd, sier Jan Audun.

Les flere saker fra Romerikets Blad her.