Tysk søppel på vidda

Nåde - Tyskland, Norge, 2013. Regi: Matthias Glasner. Med: Birgit Minichmayr, Jürgen Vogel, Henry Stange, Ane Dahl Torp, Stig Henrik Hoff, Iren Reppen, m.fl.

En ulykkelig tysk familie flytter til det kalde nord i Norge. Den notorisk utro faren har fått jobb innen oljebransjen og den apatiske moren skal jobbe på det lokale sykehuset. Den underlige sønnen har ingen venner og lever livet gjennom kameralinsen på mobilen sin. En skjebnesvanger natt er moren med i en ulykke som får fatale konsekvenser for en av bygdas unge jenter. Hun og ektemannen gjør sitt beste for å dekke over det som har skjedd, men vekten av alle hemmelighetene krever sitt på paret.

Dette er en film som vil dra deg inn i både den bokstavelige mørketiden og det mellommenneskelige mørket som tærer på den lille familien. Det er ingen kjærlighet, ingen ærlighet og kun en kald atmosfære mellom disse karakterene. Filmen nærmest insisterer på at du skal føle deg akkurat lite tom som dem og trygle etter en lykkelig slutt. Men der feiler filmen stort.

De to hovedrollene blir spilt av Jürgen Vogel som Niels og Birgit Minichmayr som Maria. Niels har som nevnt et problem med å holde fingrene unna andre kvinner og innleder et forhold med kollegaen Linda, spilt av Ane Dahl Torp. Han leverer akkurat det han skal, altså en skikkelig drittsekk uten noen sympatiske trekk.

Disse samme trekkene finner vi hos Minichmayrs gestaltning av Maria. Filmen klarer ikke engang å få oss på hennes side når hun er på sitt laveste. Dette skyldes at det er svært få positive sider ved karakteren og det flate manuset hjelper heller ikke på saken. Hvorfor skal vi bry oss om hvordan disse to har det, når det ikke er noe vi liker ved karakterene?

I forhåndsomtalen her hjemme har det blitt lagt vekt på at det er en del norske skuespillere med i filmen. Sjefen sjøl, Bjørn Sundquist har to replikker og er redusert til en gjesterolle. Stig Henrik Hoff og Iren Reppen skal ha skryt for sine prestasjoner som de sørgende foreldrene til den døde jenta, men har altfor lite spilletid i filmen. Spesielt Hoff viser hvor god han er i filmens dramatiske klimaks, en scene vi kommer tilbake til.

Også var det Ane Dahl Torp da. Hun står for noen ufattelig kleine scener i samspill med Jürgen Vogel og blir stående igjen som filmens klare kalkun. Sekvensen der Vogel tar en øl med Torp på en pub er nærmest Vam og Vennerødsk i sin klamhet.

Forsøkene på voksenprat er pinlige og manuset viser seg fra sin svakeste side i disse scenene. Så dårlig at det er morsomt? Fullt mulig, men det får tiden vise. Torp er en god skuespiller, så her ligger skylden hos regissør og manusforfatter.

Filmen har noen få lyspunkter. Den norske naturen er vakkert filmet og musikken bringer noen øyeblikk som får fram gåsehuden. Spesielt scenene fra korøvingene er fine. Sammen med Iren Reppen og Stig Henrik Hoff redder disse tingene filmen fra å bli en komplett katastrofe. Men dette hjelper ikke i det lange løp.

For «Nåde» føles umenneskelig lang der den vandrer retningsløst på vidda i over to timer. For som nevnt, da vi endelig nærmer oss slutten, sitter man igjen med følelsen av at ingenting har skjedd. Ingenting har konsekvenser i denne historien. Alle kan gjøre hva de vil, så lenge de ber om tilgivelse for sine handlinger. Alle problemene blir løst på en latterlig enkel måte og filmen viser til slutt en forkastelig moral.