Tykkhudet horrormelodrama

Under huden - Spania 2011. Regi: Pedro Almodóvar. Med: Antonio Banderas, Elena Anaya, Marisa Paredes, Jan Cornet, Roberto Álamo, Blanca Suárez, Eduard Fernández, Susi Sánchez, Bárbara Lennie, Fernando Cayo, José Luis Gómez

Aldersgrense: 15 år

Det er ikke spesielt rart at Hollywoodstjernen Antonia Banderas har tatt turen tilbake til hjemlandet for å spille hovedrollen i den nye filmen til Pedro Almodóvar. Ikke bare er Almodóvar mannen bak filmene Banderas slo gjennom med, han har også lenge har vært Spanias mest internasjonalt anerkjente filmskaper. Og med «Under huden» viser han nok en gang hvorfor han innehar denne posisjonen.

Banderas gestalter den geniale kirurgen Robert Ledgard, som vi fort forstår er en variant av den velkjente gale professoren. I sitt private laboratorium holder han en vakker, ung kvinne ved navn Vera (Elena Anaya) fanget. Forskeren har åpenbart mer enn en ren vitenskapelig interesse for denne kvinnen, men bruker henne ikke desto mindre til sine svært lovende og høyst uetiske forsøk på å utvikle en syntetisk hud som kan stå imot brannskader.

Det viser seg nemlig snart at Ledgard mistet sin kone etter at hun ble stygt forbrent, og noe senere skal vi gjennom lengre tilbakeblikk bli fortalt historien om hvem Vera er og hvorfor nettopp hun er prøveperson for den innbitte vitenskapsmannens lysskye eksperimenter.

Plottet høres kanskje ut som det er tatt fra en gammel grøsser fra Hammer House of Horror, men «Under huden» er faktisk basert en roman av den franske krimforfatteren Thierry Jonquet. Filmen kan for øvrig gi assosiasjoner til både Hitchcock, Lynch og Cronenberg, men er mest av alt klassisk Almodóvar. Det dreier seg om identitet, seksualitet og mennesker med ekstreme besettelser, skildret med et fargesterkt og stilisert formspråk. Alt sammen bærere av den spanske regissørens særegne signatur.

Almodóvar skygger som sedvanlig heller ikke unna det melodramatiske, men forholder seg til begivenhetene med en kjølig eleganse som skaper en viss emosjonell distanse hos tilskueren. Hvorvidt dette bør anses som en svakhet ved filmen, er til syvende og sist et spørsmål om smak. Personlig synes jeg nok Almodóvar er på sitt aller beste når han virkelig klarer å skape følelsesmessig engasjement, slik som i «Alt om min mor». Men samtidig er denne kliniske objektiviteten med på å gjøre «Under huden» til en fengslende filmopplevelse.

For sannsynligvis er det kombinasjonen av alvor og avstand, essensielt for såkalt camp estetikk, som gjør Almodóvar i stand til å få så absurde historier til å framstå såpass overbevisende.

«Under huden» er en fascinerende og original film i både form og fortelling, til tross for at den aldri virkelig kommer under huden på sitt publikum.