Truth or Dare: Utrolig teit. Og utrolig skummel

Truth or Dare.

USA, 2018.

Regi: Jeff Wadlow.

Med: Tyler Posey, Lucy Hale, Violett Beane.

Aldersgrense: 15 år.

Har du vært på fest i løpet av tenårene, har du sannsynligvis vært borti nødt eller sannhet. Nødt: Du må gjøre det vennene dine utfordrer deg til. Sannhet: Du må fortelle dem akkurat det de vil vite.

Skrekkfilmen «Truth or Dare» tar leken til et nytt nivå.

Olivia drar på ferie til Mexico med vennene sine. Planen er å feste, drikke, danse og kline - og det er akkurat det de gjør. Hun treffer en søt gutt, og han tar dem med til et mystisk, bortgjemt kloster. Her utfordrer han dem til å leke nødt eller sannhet.

Etter et par kleine runder med nakenløping og jenteklining, får den fremmede gutten spørsmål om hva hans intensjoner med Olivia er. Svaret er ikke som forventet.

Vennene har ufrivillig blitt med i et spill om liv og død. Svarer de uærlig eller tør de ikke å ta utfordringen, dør de. Og det er spillet selv som avgjør hvilke oppgaver de skal få.

Historien høres dummere ut enn den fremstår. For selv om det hele virker som en drikkelek på speed, blir det faktisk spennende. Jo da, vi skjønner hvordan det vil gå med de fleste av ungdommene (vi har da sett skrekkfilm før). Men regissør Jeff Wadlow forteller historien på en måte som grøsser skikkelig.

Deres smarteste trekk har vært å retusjere ansiktene til alle som blir besatt av spill-demonen. De blir seende ut som et teit snapchat-filter - men det funker. Lykke til med å få bildene av de glisende ungdommene ut av hodet ved sengetid.

Lucy Hale som hovedpersonen Olivia er også et godt valg. Hun ser ut som selve definisjonen på en uskyldig tenåringsjente, men hun spiller rollen så vi tror på henne.

Filmen er full av gode skrekkscener, som både innebærer skvettescener og mer ilende grøss. Du kan aldri føle deg helt trygg - og når du ser skrekkfilm er det akkurat sånn du skal ha det.

Selvsagt er ikke filmen uten problemer, og det er ingen kommende filmklassiker vi snakker om. De fleste karakterene er endimensjonale (noen av dem er tydeligvis bare skrevet inn for å ha noen kjipe folk å drepe først) og klisjeene står i kø. Enkelte av veiene historien tar er ikke helt logiske, og du kan forutsi store deler av handlingen.

Men som en lettfattelig grøsser uten annet mål enn å skremme deg, er den absolutt verdt å se - hvis du liker denne sjangeren, vel å merke. Og kanskje tenker du deg om en gang ekstra neste gang noen foreslår å leke nødt eller sannhet.