Troverdig nachspiel

Det som en gang var

Norge 2016

Regi: Patrik Syversen

Med: Silje Storstein, Marte Germaine Christensen, Benjamin Helstad, Tobias Santelmann

Aldersgrense: 9 år

Siden han langfilmdebuterte med lavbudsjettsgrøsseren ”Rovdyr” i 2008 har regissør Patrik Syversen vekslet mellom flere grøssere (den internasjonale ”Prowl”), komedier (”Hjelp, vi er i filmbransjen” og tv-serien ”Hellfjord”) og drama (”Exteriors”). ”Det som en gang var” deler sjanger med sistnevnte, og er et slags kammerspill som skildrer forholdet mellom de to venninnene Silje (Silje Storstein) og Marte (Marte Germaine Christensen), begge rundt de tredve, gjennom to sommerdøgn i hovedstaden.

Vennskap i endring

Vi møter jentene først mot slutten av en fuktig kveld på byen, for deretter å følge dem gjennom dagen derpå. Den leder ut i mer uteliv, denne gang med påfølgende nachspiel med trommiskompisen Benjamin (Benjamin Helstad). Karakterene har med andre ord samme navn som skuespillerne, og Storstein og Christensen har også vært med å utvikle historien. Men ”Det som en gang var” er like fullt en fiksjonsfilm.

Kjernen i den nokså løse fortellingen er vennskapet, som synes å være i ferd med å forlate den mer ungdommelige fasen – noe Marte har problemer med å akseptere. Tidvis gir dette utslag i ren sjalusi, særlig når Benjamin vier venninnen oppmerksomhet utover de sene nattetimene de tre drikker, danser og skravler seg gjennom.

Litt få lag

”Det som en gang var” er åpenbart ingen dyr filmproduksjon. Den er imidlertid smakfullt gjennomført med fint og stemningsfullt foto av Andreas Johannessen og ditto musikk av Jens Fougner, og med en kledelig vekselvirkning mellom dialogbaserte sekvenser i lange tagninger og mer poetiske montasjer.

Temaet er i seg selv interessant nok, men historien har likevel litt for få lag til å fullt ut å forsvare en spillefilms lengde. For eksempel blir scenen hvor Silje møter eksen (spilt av Tobias Santelmann) for mye av en løsrevet episode, istedenfor å bygge opp til dramatikk senere i filmen. Litt for tidlig skjønner vi at Marte har et til dels usunt forhold til venninnen, og man kunne med fordel ha skapt flere vendepunkter og overraskelser underveis ved å spille mer på fortidige hendelser dem imellom. Selv om det i utgangspunktet er prisverdig at manuskriptet – som ikke er så improvisert som man muligens kan få inntrykk av – fokuserer mer på det som utspiller seg her og nå, enn det som en gang var.

Gjentakelser

Likeledes kan dialogen virke improvisert, til tross for at den visstnok ligger ganske tett opp til manuskriptet.

Men der filmdialog ofte kan være for poengtert til å føles naturlig, tar ”Det som en gang var” praten litt for langt ut i motsatt retning. Her gjentas ting i overkant mange ganger, slik folk ofte gjør i virkeligheten – ikke minst på nachspiel. Dette gir unektelig en følelse av autentisitet, i en film som generelt er preget av naturalistisk skuespill og troverdige karakter- og miljøskildringer. Men det gjør også at spesielt nachspielet trekker ut lengre enn det burde, slik nachspiel for så vidt også har en tendens til å gjøre i virkeligheten. Og med det forsterkes inntrykket av at historien i sin nåværende form kanskje hadde fungert vel så godt om den var klippet ned til en novellefilm.