Tro og tvil i Star Trek

Star Trek - Into Darkness - USA 2013. Regi: JJ Abrams. Med Chris Pine, Zachary Pinto, Benedict Cumberbatch, Zoe Saldanha, Alice Eve, Simon Pegg.

Aldersgrense 11 år

James T. Kirk fikk kommandoen over U.S.S Enterprise i den første filmen fra J.J. Abrams som nok en gang blåste liv i Star Trek-serien. Den filmen ga oss historien om hvordan den legendariske kaptein Kirk ble kaptein. Nå har han vært det en stund, men under et oppdrag til en annen planet, bryter han de fleste regler i Stjerneflåten for å redde førstestyrmann Spock.

Noe verken den regelbundne Spock eller Stjerneflåten synes spesielt om, skal vi snart få se.

Opptrinnet til denne andre filmen i det «nye» Star Trek-universet setter tonen for hele atmosfæren i film nummer to. Kaptein Kirk (Chris Pine) er på ingen måte en perfekt leder for sitt mannskap, men det skal vise seg at det er minst like mye grums oppover i rekkene. Og når en mystisk mann i Benedict «Sherlock» Cumberbatchs figur gjør sin entré med de mest besnærende løfter og voldsomme styrke, så slår samholdet i U.S.S. Enterprise og dets mannskaps virkelighet sprekker.

Og der stopper vi handlingsreferatet. J.J. Abrams har gjort det meste for å holde handlingen i «Into Darkness» hemmelig, og hvorfor ødelegge moroa? Det vi kan si er at denne andre historien fra Abrams' hånd er spekket med komikk, men er likevel en langt mer kynisk sak. Den forlater i stor grad den småfrekke, festlige historien som var førstefilm (og som mange nok vil savne litt). Spock og Uhura er her i et tett forhold. Det pussige bromance-forholdet mellom Kirk og Spock, som var så vittig i første film, er etablert og får seg en real skrape kjapt uti film nummer to uten at dette blir det store temaet i filmen.

«Into Generation» streber imidlertid etter å vise oss at i mørket er alle katter grå, selv heltene. Det er oppsiktsvekkende og imponerende nok lite svart-hvitt både når det gjelder rollegalleriets handlinger, mens også moral i denne filmen. Selv Cumberbatchs skurkelogikk virker overbevisende, ikke bare på oss, men også kaptein Kirk. Cumberbatch skal ha ros for å gi oss en stilig skurk hvis motiver ulmer skremmende under overflaten hele veien gjennom.

Det er synd at vi ikke kan si det samme om den nye kvinnelige rollefiguren spilt av Alice Eve. Verre tolkning er det lenge siden vi har sett og jeg antar hun blir kuttet ut i neste film.

Abrams nikk til tidligere historier og hans evne til å gjenoppfinne kruttet på nytt, gjør til dels «Into Darkness» mer intrikat, men også litt mindre spennende fordi så mange tråder skal nøstes i på samme tid. Samtidig gir det godt spillerom for doktor Bones (Karl Urban), Scotty (Simon Pegg) og ikke minst Spock som i Zachary Quintos tolkning blir enda sterkere, men ikke ufeilbarlig, tross sin Vulcan-arv. (En Vulcan kan ikke lyve).

Men når alt kommer til alt, er «Into Darkness» som mange toerfilmen en brubygger for større historien som helt garantert vil komme. Det bremser filmen på flere måter, og det virker noen ganger som at Abrams har lagt litt vel mye inn i den. Det er tross alt satt av rikelig tid med actionfylte scener (Heia Spock!) og flyving i warpfart her også. Actionscenene er uklanderlige, der de blander CGI med modeller og rekvisitter som gjør at «Star Trek» nettopp ble de oppfølgerne som George Lucas aldri klarte å lage med sine «Star Wars»-prequels.

«Into Darkness» legger ut nok tråder til ikke bare å lage nok en oppfølger, men kanskje enda flere filmer. Tittelen er noe pussig, men det kan dere finne ut selv. Alt tyder på at J.J. Abrams nå forlater Star Trek-serien etter at han fikk oppgaven med å regissere nettopp den nye Star Wars-filmen (forræder!), men neste mann eller kvinne på ballen får mer enn nok å gripe fatt i for å lede kaptein Kirk og hans kumpaner ut på nye eventyr.