Trekker deg inn og støter deg fra seg

(SIDE2:) «Top of the Lake» starter med lange maleriske bilder. Og et illevarslende vakkert øyeblikk.

12 år gamle Tui Mitcham forsøker å drukne seg selv. Reddet i siste øyeblikk av skolebussen, finner helsesøster ut at Tui er gravid - i femte måned. Barnevernet velger å varsle Robin Griffin (Elisabeth Moss), en lokal jente som har slått seg stort opp som spesialetterforsker med overgrep som felt. Robin er hjemme i Laketop for å pleie det problematiske forholdet til sin kreftsyke mor.

Og hun blir trukket inn i en sak som både er gjenkjennelig og skremmende på samme tid.

For snart forsvinner Tui, bort fra sin brutale far Matt (Peter Mullan), bort fra sine halvbrødre og sin mor, som har et forhold til hennes stebror. Bort fra guruen GI (Holly Hunter) som tar henne inn for natten. For hva er det som foregår i Laketop?

«Top of the Lake» er skapt av Jane Campion, kvinnen bak «Piano». Campion, regnes som en av verdens største kvinnelige regissører, har sagt at hun har forstått at den store friheten nå til dags ligger i TV, og det er helt tydelig at Campion har fått frie tøyler.

Og hun har ikke skuslet bort sjansen. «Top of the Lake» inneholder den samme motsetningen mellom det magiske og det illevarslende som «Piano» gjorde. Den samme bruk av farger, natur og lyssetting. Men den minner adskillig mer om «Twin Peaks» enn førstnevnte klassiker (også den med Holly Hunter). Dessuten har den en hovedrolle i Elisabeth Moss, som spiller en kvinne som både avskyr og elsker det samfunnet hun kom fra.

Serien er mesterlig laget, posjonert ut uten de store actionscenene, men med uhyggen som følger menneskelig ondskap i bunn. Og kontrastene til den vakre naturen blir en egen del i seg selv. Serien er dessuten velsignet poengtert i og med at den faktisk kun er sju episoder lang.

Det har drøyd for TV 2 valgte å sette denne serien på sendeplanen, men du bør ikke gå glipp av denne serien som både trekker deg inn og støter deg fra seg på en og samme tid.