Tove Nilsen
Tove Nilsen om julehøytiden: – Jeg tenner alltid lys for mor og far
– I julehøytiden kjenner jeg ekstra sterkt på savnet etter mor og far, men aller mest på en stor takknemlighet og glede over å ha hatt dem lenge i livet mitt, sier forfatter Tove Nilsen (70).
Hun så det hver julaften i morens øyne som barn. Melankolien og savnet.
Først som ganske voksen forsto hun hva det egentlig var – savnet etter dem som ikke sitter rundt julebordet ditt lenger, men som aldri forsvinner fra sin faste plass i hjertet.
Slik har Tove Nilsen det selv med moren Liv Margrethe og faren Egon Nilsen nå.
– De sitter fortsatt rundt bordet mitt i tankene hver julaften, selv om jeg mistet mor i 2005 og far i 2015. Også mors lillebror, motstandsmannen Leif som døde bare 19 år gammel på flukt under krigen, sitter ved bordet mitt.
– Hans død var mors store sorg, som hun sjelden klarte å snakke om. Men den syntes. Særlig i julehøytiden, forteller Tove, som har vært regnet som en av vår tids viktigste forfattere i over fire tiår.
Minner ble til bøker
Mange av minnene hennes har blitt til bøker. Hun dikter om på virkeligheten sin, på fortiden som hun sier alltid lever med oss langt inn i fremtiden.
Men det er ikke dagboken hennes vi får i fine stive permer. Det er biter av livet hennes satt sammen til nye glassmalerier, gåtene i speilene, og ikke minst alle vinduene Tove har smugtittet inn i.
De tre usynlige gjestene rundt forfatterens pyntede bord julaften har hun skrevet mer autentisk om. Moren er portrettert i både romanen Sommer 2005 og i de fire oppvekstromanene der Skyskraperengler (1982) er den mest kjente.
Faren skriver hun om i Konge i snø (2014), mens onkelen hun aldri fikk møte, brukte hun ti år på å nøste sammen historien til i Den eneste broren (2020). Slik lever de alle tre på en måte videre, også utenfor Toves hjerte.
Les også: Hver jul minnes Heidi sønnen Kasper på en helt spesiell måte
Turbulent, men kjærlig
Når faren kom hjem fra siste salgsrunde til skipene i Oslofjorden, rakk han så vidt å skifte til dress og knyte slipset før kirkeklokkene ringte julen inn.
Da var han glad, og som alltid klar for en fest. Mor Liv Margrethe og Tove hadde vært klare lenge. Bordet var dekket, og det duftet så vidunderlig av jul og forventning at lille Tove for en liten stund klarte å legge bort usikkerheten og bekymringen for spenningen som alltid lå mellom foreldrene.
– Jeg elsket dem begge høyt, men de hadde nok hatt det bedre, og vært bedre personer, om de ikke hadde holdt sammen. Hver for seg var de enestående. Sammen hadde de et turbulent ekteskap. Vi var nok en dysfunksjonell familie, og jeg var alltid på vakt.
– Mor var avholdskvinnen og husmoren som, lik de fleste kvinner av sin tid, måtte gi opp drømmen om å utvikle talentet sitt og bli yrkeskvinne på heltid. Det rommet mye bitterhet. Hun var en storm.
– Tidenes flotteste mor som ville lære meg alt, leste for meg, bakte og syltet, og kunne tegne i timevis på duken med meg. Det hendte jeg løp hjem fra skolen for å kjøpe blomster til henne, bare så hun skulle holde seg glad.
Festløven som reiste mye
– Pappa var festløven som alltid var på farten som skipshandler. Han fant alltid på noe gøy og spennende. «Se oppi, Tove», sa han ofte når han kom hjem med den store, brune skinnkofferten sin.
– En gang var det to hvite mus oppi, en annen gang en skilpadde. Jeg fikk ikke lov til å si det til mor, så jeg gjemte dem under sengen … Det ble aldri sagt, men jeg følte likevel alltid at det var mor jeg måtte rette mine følelser og oppmerksomhet mot. Jeg fikk derfor ikke vist min kjærlighet til far ordentlig før mor døde ti år før han, forteller Tove.
På et punkt var likevel foreldrene skjønt enige: Begge støttet Tove fullt ut etter at sjokket over at hun 17 år gammel sluttet på skolen for å bli forfatter, hadde lagt seg.
De var svært stolte av datteren og bøkene hennes.
Kalender og juletrejorde
Helt fra hun var liten har Tove vært glad i julen, og særlig førjulstiden. Forventningene i desember var magiske.
Å åpne og smugåpne kalenderen med små plastfigurer, eller å klemme på pakker foreldrene trodde de hadde gjemt godt.
Noe av det beste hun visste, var når moren ga henne penger til å gå ut og kjøpe julegaver til seg og faren.
Noen ganger besøkte de familie i Drammen og Trondheim, men som regel var det bare dem tre på julaften. Mor, far og Tove. Hun likte at det var sånn.
Først i en leilighet rett bak slottet i Oslo, men fra hun var 4½ år var det fra åttende etasje i høyblokken på Bøler at livet utspant seg. Både eget og andres.
Tove elsket å sitte på kne i sofaen og se inn vinduene på de andre blokkene. Hun observerte, tenkte og fantaserte om hva slags liv alle levde, inni alle de små «lukene». De var som en evigvarende adventskalender.
Når juletreselgeren kom og stilte opp alle trærne sine på jordet nedenfor blokkene, startet den fine førjulsstemningen for Tove i barndommen. Selgeren fyrte opp bål når det ble mørkt, og det var stor stas å bruke lang tid på å velge ut det beste treet sammen med foreldrene.
Den dag i dag går hun av og til den 20 minutter lange turen fra rekkehuset sitt på Lille Langerud ved Østmarka, til «Tove Nilsens Plass» mellom to blokker der hun vokste opp. Helst bør det være mørkt så hun kan titte inn i vinduene …
Plassen har eget skilt, og en benk er satt opp til ære for henne og forfatterskapet som fikk sitt gjennombrudd med Skyskraperengler, inspirert av nettopp hennes skattkammer av historier utenfor og innenfor alle vinduene.
Les også: (+) Den fryktelig ulykken rammet hele bygda. Etterpå var det ingen som snakket om den.
Dekker på med minner
Barndommens julemiddag var tradisjonell med ribbe og svinestek, julepølse og medisterkaker. Toves mor var oppvokst med å gå ut på myrene og plukke anorakken full av multer til juledesserten.
Hun elsket multekrem like høyt som Tove hater det. Dermed ble det is eller en sjokoladedessert til henne. Juledesserten ble alltid servert i tre lyseblå krystallskåler som moren og faren hadde fått i takknemlighetsgave fra det tyske ekteparet de delte hus med da Egon var i Tysklandsbrigaden fra 1946 til 1949.
Det nygifte ekteparet fikk tildelt et privathus i Holzminden. Paret som bodde der fra før, måtte bare gi huset fra seg til krigens seierherrer. Det syntes Toves foreldre var urettferdig og sa de bare trengte én etasje slik at det tyske paret kunne fortsette å bo der.
Som takk for at de ikke kastet dem ut, sendte ekteparet porselen- og krystallgaver til dem i Norge hver eneste jul siden.
– Jeg har arvet masse flott porselen, men det fineste er disse tre dessertskålene! De rommer så mange minner fra julekvelder med mor og far at jeg selvsagt bruker dem hver jul, jeg også, forteller hun.
Istedenfor multekrem serverer Tove et sort fat med all slags fargerike bær og frukt, med kanelstenger, stjerneanis og stjernefrukt som topping – med is til. Tre gjester får alltid skål i lys blå krystall.
De hellig tre kvinner
Etter at Tove fikk sin egen familie, «har julen alltid bodd hjemme hos meg», som hun selv uttrykker det.
– Da kom mor og far og annen familie til oss. Etter over 30 år med feiring hjemme hos meg, er jeg blitt skikkelig proff på jul, sier Tove og ler.
Hun ville lage sin egen vri på julen, så hos henne serveres det på julaften mandarin- og sviske-stuffet kalkun med smør, sitrus og hvitløk godt massert inn under skinnet, samt appelsinsaus og rødkålsalat.
Julekveldene og sammensetningen rundt julebordet har også sett forskjellige ut etter som livssituasjonene endret seg.
Etter skilsmissen fra faren til døtrene Pia (35) og Maria (32), hadde Tove en litt tung tid hvor hun fikk god nytte av å gå i terapi.
Den første julen det skulle være bare de tre, skrev døtrene i 20-årene en rørende tekst til moren, «De hellige tre kvinner».
– Vi bestemte oss bare for at det skulle bli en fin jul! Det er et sterkt og godt minne. Teksten har jeg fremme hver jul. Siden er det kommet flere personer til, og for snart tre år siden ble jeg bestemor! Gjennom lille Mathias ser jeg julen med hans øyne. Det motvirker all slags sløvhet, og jeg gjenopplever mye av barndommens magi.
– Aller mest stas er det å pynte treet sammen med familiens lille «kaosmaskin». Det gjør vi i alle fall en uke før jul, så det ikke skal ta slutt så fort, sier Tove entusiastisk og legger til at det er obligatorisk for alle overnattingsgjestene hennes å gå i pysj hele 1. juledag.
De siste syv årene har hun også hatt kjæresten Erik i livet sitt. Hun møtte ham gjennom en felles venn, og siden har samtalen mellom dem aldri stanset. De har hver sin leilighet, men er stort sett hos Tove. Han har vært lærer og er naturfotograf.
Toves datter Pia debuterte som forfatter for fem år siden med Vi var aldri brødre. Hun jobber nå med sin andre roman.
Den magiske førjulen
Det er fortsatt førjulstiden som er det fineste med julehøytiden for Tove.
Hun ser at hun ligner sin mor, som begynte tidligere og tidligere med julepynting og forberedelser.
– Allerede i november er det stas å henge lys i hekken utenfor og julestjerne i vinduet. Det er også stas å hente juleeskene på loftet og finne frem noen av de gamle tingene fra jeg var barn. Blant annet en engel i blå kjortel og en usannsynlig stygg nissefigur, forteller hun.
Tove har alltid en intensjon om ikke å stresse med gaver, men kjøpe dem i god tid, slik at hun kan gå langsomt gjennom et julepyntet Oslo og glede seg over synet og minnene hun har.
Selv kjøpesenter blir hyggelig og gir deilig julestemning i ukene før jul, synes forfatteren.
– Jeg er ingen bakerske, men jeg synes det er veldig hyggelig når døtrene mine kommer hjem og baker så hele huset lukter pepperkake!
– Ellers har jeg to viktige tradisjoner jeg gjør før jul: Lille julaften går jeg skogstur til Moro-toppen og plukker kongler og grankvister. Det har jeg gjort sammen med en venninne siden jeg var elleve år. Da får jeg den optimale julefreden og stemningen, det trenger ikke være snø en gang! Så pynter jeg inngangen min når jeg kommer hjem, forteller Tove.
Den andre tradisjonen er en hyllest til moren. Hun plukket alltid einebær før jul og laget en nydelig viltgryte.
Tove går derfor alltid til deres hemmelig sted og plukker en kopp med einerbær, som hun setter på kjøkkenet. Så prøver hun å lage den samme gryten etter morens håndskrevne oppskrift.
Siste jul med far
Toves far, Egon, var enkemann i ti år før han selv døde over 90 år gammel.
– Han var helt klar inntil det siste, men bodde på sykehjem og satt i rullestol det siste halvannet året. Etter en brann i leiligheten hans mistet vi blant annet alle fotoalbumene våre, så det finnes nesten ingen bilder fra jeg var liten. Det er veldig trist. Men minnene i hodet og hjertet mitt er klare og sterke, sier Tove og forteller om den siste julen hun fikk feiret med sin far:
– Ikke søren om far skulle sitte der på sykehjemmet på julaften, tenkte jeg, men stolen han var avhengig av, var stor og tung som en liten traktor! Da kom en av de som jobbet som frivillig, en røslig kar fra Vålerenga-klanen, og reddet julen for oss! «Jeg skal få faren din hjem, samme hva!», sa han.
– Dermed bar han far i stolen inn og ut av både transportbilen og huset mitt. Far syntes det var litt pinlig å bli båret slik, men han var veldig glad! Jeg vet ikke navnet på den frivillige, men skulle gjerne funnet det ut og takket ham – for det ble den siste julen med far.
Likevel sitter både Toves far, mor og onkel rundt bordet hennes for alltid.
Særlig i julehøytiden som rommer alt sårt ekstra nært. Når alle lyder, lukter og minner avdekkes bit for bit, luke for luke. Som vinduer til fortiden. Som speil i julens og livets gåte.
Denne saken ble første gang publisert 29/12 2022.
