«Tordenskjold og Kold»: Jakob Oftebro imponerer som sexfiksert krigshelt

Tordenskjold og Kold

Danmark/Norge, 2016

Regi: Henrik Ruben Genz

Med: Jakob Oftebro, Martin Buch, David Dencik, Natalie Madueno, Julie Agnete Vang, Ole Christopffer Ervaag, Björn Kjellman, Jonas Hoff Oftebro, Marie Hammer Boda, Kenneth M. Christensen

Aldersgrense: 15 år

Peter Wessel, best kjent som Tordenskjold, er en av de store heltene i norsk (og dansk) historie. Med tid og stunder kommer det helt sikkert en storfilm om hans heltemodige innsats under den store nordiske krigen – som vel også har vært planlagt en stund.

Den danske produksjonen «Tordenskjold og Kold», med manus av Erlend Loe, forteller imidlertid en ganske annen historie. Og gledelig er det.

Rockestjerne

Filmen utspiller seg i 1720, etter at freden har senket seg over kongeriket Danmark-Norge. Tordenskjold framstilles her som en slags datidens rockestjerne, som fascinerer sine mange tilhørere med sine dramatiske beretninger om hvordan han bekjempet svenskene i slaget ved Dynekil. Dagene hans går med på å nedlegge kvinner og tømme flasker, mens han i mangel av et (i konkret forstand) realt sjøslag ikke lenger har noe meningsfullt å fylle dem med.

På Tordenskjolds vegne har hans trofaste kammertjener Kold igangsatt en brevveksling med en velstående britisk adelskvinne, som inviterer ham til å møtes i Tyskland for potensielt å inngå ekteskap. Dermed legger de to mennene ut på en «road trip», som for Tordenskjolds del i hovedsak er motivert av muligheten for å bedrive hor med sorte kvinner i Hamburg.

«Tordenskjold og Kold» en forfriskende avkledning av heltemyten om Tordenskjold, uten at filmen nødvendigvis påberoper seg å formidle noen sannhet om sin hovedperson – snarere tvert imot. I sin kjerne er dette nemlig en film om mytebygging og historiefortelling i seg selv, og om hvordan valg av fortelling kan forme hva som blir stående som den offisielle historien.

Loes kanskje beste manus

Erlend Loe har med dette meget mulig skrevet sitt beste filmmanus, som ikke føles utpreget «Loesk» i tonen – selv om man så absolutt kan kjenne igjen både forfatterens humor og sans for presisjon. Fortellingen balanserer fint mellom sort humor og sårere, mer eksistensielt ladede partier, og inneholder mange kostelige detaljer i karaktertegninger så vel som tidskoloritt. Jakob Oftebro gjør dessuten en imponerende innsats som den sexfikserte og gradvis fallerte krigshelten, med en kledelig blanding av selvsentrerthet og manglende selvsikkerhet. I tillegg til at han kan gjøre god nytte av sin tospråklighet.

Og selv om han ikke er norsk, skal man heller ikke unnlate å nevne filmens regissør Henrik Ruben Genz (som blant annet har hatt regi på flere kjente, danske tv-serier), som tilnærmer seg materialet med overskudd, lekenhet og en forbilledlig mangel på respekt.

Jeg har dog et par innvendinger, selv om de ikke er betydelige: Blant filmens generelt fargerike karaktergalleri kunne nok et par av birollene ha blitt utstyrt med enda litt mer personlighet. Og muligens kunne Tordenskjolds ublide møte med en gammel kjenning i Hamburg ha fått enda mer sting – uten at jeg klarer å bli helt enig med meg selv om hva jeg konkret savner.

Ironisk sexkomedie

Innimellom er noen av Tordenskjolds utsagn i overkant plumpe, som når han referer et visst uttrykk fra hjemlandet om hva man skal prioritere, også om man er sulten og tørst. Denne lite elegante vulgariteten bidrar imidlertid til filmens avmytifiseringsprosjekt, samtidig som det er gjort med et ironisk glimt i øyet. Man kan nemlig ane en bevissthet fra filmskapernes side om at «Tordenskjold og Kold» til dels føyer seg inn i dansk films tradisjon for sexkomedier. Samtidig som den har et mer åpenbart slektskap til Sofia Coppolas «Marie Antoinette» og Milos Formans «Amadeus», med førstnevntes paralleller til vår tid og begges revisjonistiske blikk på historiske personligheter.

Dette er åpenbart store navn å sammenligne med, som i seg selv er en honnør til «Tordenskjold og Kold». Og kanskje føles dette skarpe og vittige karakterdrapet ekstra velkomment med «Birkebeinerne» og «Kongens nei» på trappene. For vi har vel neppe sett slutten på den ensidige heltedyrkingen i norsk og skandinavisk film.