Tolstojs endestasjon
Velspilt kostymesåpeopera om forfatteren Leo Tolstojs siste år.
The Last Station - Storbritannia/Russland/Tyskland 2009. Regi: Michael Hoffman. Med: Christopher Plummer, James McAvoy, Helen Mirren, Paul Giamatti, Anne-Marie Duff, Kerry Condon, Patrick Kennedy, John Sessiona
Aldersgrense: 11 år
Kostymedramaet «The Last Station» tar oss tilbake til Russland i begynnelsen av forrige århundre, og det siste leveåret til den store forfatteren Leo Tolstoj (Christopher Plummer). Både han og hans kone gjennom nærmere 50 år, grevinne Sofya (Helen Mirren), er supercelebriteter i sin samtid, og lever med en turbulens som er et nåtidig film- eller rockestjernepar verdig.
Den aldrende opphavsmannen av «Krig og fred» og «Anna Karenina» har på dette tidspunktet lagt ned sitt forfattervirke for å vie seg til sin egen moralfilosofiske retning, som forkynner vegetarisme, pasifisme, antimaterialisme og seksuell avholdenhet. Uten at han nødvendigvis lever helt i tråd med sin egen lære.
Omkring seg har han en gruppe svorne «tolstojanere», som ser på ham som en slags frelser. Blant disse er advokaten Chertkov (Paul Giamatti), som prosederer at gamle Leo skal testamentere sitt litterære livsverk til det russiske folk. En idé som ikke akkurat bejubles av fru Tolstoj, som helst ser at formuen blir i familien.
LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER
Vårt blikk inn i maktkampen, intrigene og begjæret er den ferske sekretæren Bulgakov (James McAvoy), som skal få sin egen avholdenhet utfordret i møtet med den unge, yppige og ikke spesielt konforme tolstojaneren Masha (Kerry Condon).
Som det muligens framgår, er dette såpeopera for tilhengere av høyverdig litteratur. Vel å merke en velspilt sådan. Helen Mirren er grandios, men stødig i rollen som den manipulative, men ustabile Sofya, og Christopher Plummer skaper et troverdig portrett av forfatterlegenden som elskelig gammel knark. Dette til tross for at manuset (skrevet av filmens regissør Michael Hoffman, basert på Jay Parinis roman) behandler Tolstojs tankegods rimelig overfladisk, og følgelig får ham til å framstå noe hyklerisk.
Også Kerry Condon skal ha ros for sitt portrett av den frivole, og trolig fiktive, fritenkeren Masha.
Men utover skuespillernes prestasjoner gjør ikke «The Last Station» spesielt dypt inntrykk. Først og fremst fordi den forsøker å være kompleks, uten virkelig å gå i dybden på sine karakterer.
SE VIDEO AV THE LAST STATION
Kjernehistorien er enkel nok, og dreier seg om en om en ung mann som modnes av å oppleve sitt store ideal på nært hold. Likevel legger filmskaper Hoffman mest energi i forviklingene rundt forvaltningen av Tolstojs formue. Et valg som sikkert kan forsvares, men som i likhet med den unge sekretærens dilemmaer ville blitt mer engasjerende om filmen hadde tegnet et mer utfyllende bilde av den tolstojanske vekkelsen som tilsynelatende hjemsøkte dette prekommunistiske landet. Samt mannen som skapte den.
Jeg mistenker at dette materialet ville fungert bedre som en tv-serie, hvor vi kunne fått en fyldigere opptakt til begivenhetene som skildres i filmen.
Nå kan det for så vidt hende at regissøren hovedsakelig ønsker å tale til Tolstojs menighet, og at han dermed forventer mer kunnskap hos publikum om både forfatteren og bevegelsen hans enn for eksempel undertegnede innehar. Samtidig mistenker jeg at jo mer man vet om Tolstoj, desto større sannsynlighet er det for at man opplever denne filmen som nokså grunn. For «The Last Station» er egentlig ikke så mye mer enn en oppvisning av godt skuespill i fine kostymer.
Følg Side2 på Facebook - klikk her!