Tok livet av Wallander med frykt

(SIDE2:) Henning Mankell er i Oslo. Det er en liten begivenhet. Selv sier han at han ofte er i Oslo. Etter et lengre opphold her på 70-tallet, hvorav han også skrev mye av sin første bok «Bergsprängaren».

- Jeg er ofte her i Oslo, men jeg forteller ikke alltid om det, humrer den svenske forfatteren.

Denne toneangivende i samfunnsdebattanten og den ruvende forfatteren er i byen for å treffe gamle venner og snakke om sitt forfatterskap, et forfatterskap som rommer langt mer enn krimbøkene om Kurt Wallander.

- Ikke profet
- Jeg er glad for Wallander, men det er bare 25 prosent av bøkene mine som er krim. Utenlands er jeg sett på som en langt mer allmenn forfatter. I Frankrike har min ikke-krimbok «Italienske sko» solgt 100.000 eksemplarer. Men man blir aldri profet i eget land, sier Henning Mankell.

Politimannen Kurt Wallander har imidlertid slått rot i mange kroker av verden. BBC har til og med laget sin egen versjon med Kenneth Branagh lesende i svenske aviser. Mankell selv får brev fra Ecuador til Vietnam om politimannen fra Ystad i Skåne.

- Jeg tror de liker han fordi han er et menneske i forandring. En mann som kan skifte mening og som sliter med helsa. Da jeg ga ham diabetes, ble han bare enda mer populær. Det ville jo være utenkelig om James Bond skulle stoppe midt i actionen for å sette en insulinsprøyte.

I 2009 avsluttet Henning Mankell sin krimserie om Kurt Wallander, på ganske uvanlig vis. Han verken rømte til utlandet, ble drept, døde på annet vis eller fortsatte å etterforske foreldede saker. Han takket gradvis farvel ved å få Alzheimer sykdom. Det er det som skremmer forfatteren aller mest selv. Eller som han sier, skremmer det ikke oss alle?

- Vi er tre personer som sitter her i rommet, sier han med henvisning til seg selv, undertegnede og fotografen. – En av oss vil få Alzheimer. Ingen vet hvem. Jeg synes vi skal ta slikt på alvor. Det mest forferdelige som kan skje for meg er at jeg er fysisk frisk, men at min kone en dag sier at du har begynt å oppføre deg så underlig. Om så er, håper jeg at det oppdages tidlig, så jeg kan gjøre det slutt tidsnok, sier han alvorlig.

Invitert til Davos
Når vi treffer Henning Mankell, har han nettopp kommet fra toppmøtet i Davos. Det er ikke et naturlig sted for en mann som reiste med båtkonvoi til Gaza å være. Men han ble «til min store overraskelse» invitert, og han fikk snakke om det han ville. Så Mankell snakket om Maputo og Afrika og sitt syn på bistand og forholdet mellom Europa og Afrika – i tre fulle forelesninger.

- Som forfatter skal man vokte seg vel for å ha et oppdrag, men som intellektuell er det min jobb å fortelle hvordan verden ser ut, sier han.

- Det er jo helt absurd. Her samles alle som har stilt til all elendighet i verden. World Economic Forum i Davos er et godt bilde på hvordan en liten gruppe styrer over milliarder av mennesker, sier han.

Han sier likevel at der også fantes vitenskapsmenn med stor kunnskap der og andre og ikke bare store navn. Men det får ikke verden vite om

- Det mest skremmende var at de fleste forelesningene og seminarene var stengt for journalister. Hr skulle man få tale i fred og ro. Selv min forelesning var stengt for media. Men er taushet og stengte dører det vi trenger? Spør han.

Ona
Siste ord om Davos-opplevelsen er nok ikke sagt. Og kanskje kommer han til å skrive noen essays på sitt nye sted, i Norge, et hus ved Ona fyr. En drøm gjennom 30 år har blitt til virkelighet. På Ona vil Mankell tenke, lese og kanskje sette ned noen ord på papiret.

- Jeg har alltid vært et menneske i bevegelse. Jeg kan jobbe overalt. Bevegelsen hjelper meg å bytte perspektiv, å se den menneskelige tilstand. Jeg ser bedre Europa når jeg er i Afrika (Mankell har i mange år bodd i Maputo i Mocamique). Men på Ona skal han altså tenke.

- Jeg elsker å tenke. Jeg frykter for den nye generasjonen som sitter og googler informasjon med sine smarttelefoner. Det skremmer meg at de tar den informasjonen de finner der for gitt. Men det er ikke kunnskap. Kunnskap er kritisk å granske den informasjonen. Før du har gjort det, kan du ingenting, sier Henning Mankell.