Til den andre ungdommen

De andre - Norge 2012. Regi: Margreth Olin. Med: Goli Mohammed Ali, Hassan og Husein Ali, Khalid Faqiri

Aldersgrense: 11 år

Mindreårige som søker asyl i Norge har etter det gjeldende regelverket rett på midlertidig opphold, men dersom de får avslag på søknaden, skal de forlate landet når de fyller 18. I sin nye kinodokumentar har Margreth Olin gjennom flere år fulgt et knippe mindreårige i denne ulidelige situasjonen.

Dette er ungdom som har reist fra land som Afghanistan, irakisk Kurdistan og Somalia, og som venter på endelig avgjørelse fra norske myndigheter – eller på å bli sendt ut av landet som en følge av negativt svar. Mye av ”De andre” utspiller seg på det nå nedlagte mottaket på Drevsjø, men Olin har også dokumentert asylsøkernes flukt gjennom land som Tyrkia, Hellas og Albania.

Tittelen (og filmen for øvrig) mer enn hentyder at disse barna, som ofte står uten nære omsorgspersoner, ikke får samme behandling som vi ville gitt ”våre egne” – en kontrast som tydeliggjøres av filmens parallell til ungdommene på Utøya 22. juli, etablert innledningsvis gjennom en drøm filmskaperen selv hadde i etterkant av tragedien.

Olin har åpenbart tilbrakt mye tid med sine utvalgte ungdommer – og utviklet relasjoner som har gitt henne (og hennes meget kompetente fotograf Øystein Mamen) svært nær tilgang på deres historier. Filmens viser dessuten filmskaperen selv i vitneboksen under en rettssak mot en av filmens hovedpersoner, og fortellerstemmen hennes forklarer i denne forbindelse hvor umulig det er å forbli en passiv observatør av det som dokumenteres.

”De andre” er unektelig en både sterk og viktig film. Men når en av våre mest begavede og samfunnsengasjerte filmskapere tar for seg et så viktig tema som dette, må jeg medgi at jeg skulle ønske resultatet var enda sterkere. Trolig skyldes dette at filmens dramaturgiske struktur kunne vært en tanke strammere.

Olin har klokelig valgt ikke å la hennes egen tilstedeværelse bli et hovedtema i filmen, men veksler mellom observerende dokumentasjon og refleksiv kommentar – kan hende med noe større vekt på det sistnevnte enn jeg ville ha foretrukket. Ungdommenes fortellinger er mer enn sterke nok i seg selv, og den nevnte sammenligningen med massakren på Utøya oppleves strengt tatt ikke helt nødvendig. På samme måte som vi heller ikke behøver fullt så mye musikk som forteller oss hva vi skal føle om det vi ser.

Filmen i seg selv er dog minst like nødvendig som den er politisk engasjerende. Det er bare å håpe at den kan være kimen til en nødvendig forandring av vår behandling av barna som kommer til Norge med ønske og behov for omsorg og beskyttelse.