Tidvis briljant
Norah Jones skuespillerdebut «My Blueberry Nights» kommer til å røre deg helt inn i hjerterota.
My Blueberry Nights – Frankrike/Kina 2007. Regi: Wong Kar Wai. Med: Norah Jones, Jude Law, Rachel Weisz og Natalie Portman og David Strathairn
Aldergrense 11 år
Elisabeth (Norah Jones) blir dumpet av kjæresten og finner trøst i lange nattlige samtaler med kaféverten Jeremy (Jude Law). Men plutselig en dag hopper hun på en buss og drar fra New York for å finne seg selv, eller kanskje for å bli en annen. Etter et par måneder ender hun opp i en slitt bar i Memphis. Hun jobber kveldskiftet her i tillegg til dagjobben på en kafe, i et forsøk på å overvinne sønløsheten. Her blir hun kjent med den alkoholiserte politimannen Arnie (David Straithairn) som nekter å gi slipp på kjærligheten for sin fraseparerte kone.
Neste stopp på veien er Nevada, der hun får seg en jobb på et kasino. Hun møter gambleren Leslie som gir henne ett fristende forslag, men som selv har store problemer med sin gamblende far. Gjennom hele reisen sender Elisabeth postkort tilbake til Jeremy på kafeen, og når reisen går mot slutten er det kanskje på tide å dra hjemover?
Debutfilm
Filmen er den kinesiske regisøren Wong Kar Wais første på engelsk og Norah Jones første film i det hele tatt. Norah Jones klarer seg godt som skuespiller, men har heller ikke den mest utfordrende rollen. I tillegg er hun omgitt av kvalitetsskuespillere på alle hold. Men det er Rachel Weisz som spiller fletta av alle sammen. Som alkoholiserte Arnies fraseparerte kone, er hun rett og slett gnistrende og vanvittig troverdig. Den slitne, ulykkelige Sue Lynne er milevis fra rollene hun har gjort i for eksempel «Mumien» og «About a Boy», og sørstatsaksenten har britiske Weisz tatt på kornet.
Filmen er på mange måter tredelt, og den delen med Weisz på bar i Memphis er den mest vellykkede. Den er hjerteskjærende trist, håpløs og tragisk, men også varm og rørende. Det er overraskende nok det segmentet med Natalie Portman, som er filmens store skuffelse. Portman er som vanlig god, men vi får aldri helt taket på den kyniske gambleren som tidlig lærte å ikke stole på noen. Kanskje det er derfor det ikke fungerer helt, vi kommer aldri innpå henne fordi hun holder oss ute, men dermed bryr vi oss ikke så veldig mye heller.
Kunstnerisk preg
«My Blueberry Nights» har sine morsomme øyeblikk, med det er langt fra en komedie. Wai har valgt å la hele filmen ha et veldig kornete uttrykk, noe som fungerer fint. Dette er ikke et glitrende og glamorøst USA, dette er et kornete og skittent arbeiderklasseland, der ting ikke alltid har en lykkelig slutt.
Noe som ikke fungerer helt er de mange klippene i saktefilm. Det kan se ut som om regissøren prøver å legge et ekstra kunstnerisk preg på filmen, men det virker litt meningsløst på meg. Musikken er derimot nydelig og stemningsfull og Norah Jones bidrar med flere sanger.
My Blueberry Nights var både åpningsfilm og nominert til Gullpalmen under årets filmfestival i Cannes, og den er nok litt smalere enn den gjengse Hollywood-film. Men på tross av filmens ofte triste temaer, er den oppløftende, varm, komisk, kjærlig og full av tanker om håp, tro og kjærlighet. En fin liten film, som garantert får deg til både å le og gråte.
