Tidsreise med X-faktor

X-Men: Days of Future Past - USA 2014- Regi: Bryan Singer

Med: Hugh Jackman, Jennifer Lawrence, James McAvoy, Michael Fassbender, Nicholas Hoult, Halle Berry, Ellen Page, Anna Paquin, Peter Dinklage, Evan Peters, Ian McKellen, Patrick Stewart, Omar Sy, Lucas Till, Daniel Cudmore, Shawn Ashmore, Booboo Stewart, Bingbing Fan, Josh Helman, Adan Canto, Amelia Giovanni

Aldersgrense: 11 år (egnethet: ungdom/voksen)

Terningkast 5

X-Men, eller Prosjekt X som de het i tegneseriene da jeg var barn, har etter hvert blitt en enorm filmfranchise. Medregnet to ”spin-off”-filmer om Wolverine, den opprinnelige filmtrilogien og forløperen ”X-Men: First Class”, er vi nå kommet til den syvende filmen i rekka om de maskerte mutantene.

”Days of Future Past” er regissert av Bryan Singer, som i sin tid stod for de to første filmene i serien. Handlingen spiller på relativt intrikat vis videre på både den første trilogien og den førsteklasses ”First Class”, som utspilte seg forut i tid, med et annet skuespillerlag til å gestalte yngre utgaver av mutantlaget. I den nye filmen kombineres både disse historielinjene og rollebesetningene ved å ta utgangspunkt i en tidsreise tilbake til det heftige syttitallet fra en nokså nær og meget mørk framtid, med ulike skuespillere på de forskjellige tidsplanene (med unntak av Wolverine, som ikke eldes i særlig grad).

Ved filmens begynnelse er nemlig X-mennene og -kvinnene nært utryddet av myndighetenes effektive mutantdrapsmaskiner ved navn Sentineler, i en framtidig verden som virker nærmest apokalyptisk. Våre venners siste håp er å sende (hvem andre enn) Wolverine tilbake til Nixon og de lange skjortekragenes tid for å avverge et attentat utført av Mystique, som ble startskuddet for produksjonen av de fryktede robotene. For å ha noen sjanse til å endre de framtidige begivenhetenes gang er vår mann Jerven ikke bare avhengig av hjelp fra den unge og desillusjonerte Charles Xavier, men også professorens evige erkefiende Magneto, som på denne tiden er sperret inne i et metallfritt høysikkerhetsfengsel.

Som i de fleste X-Men-filmene har Hugh Jackman i rollen som Wolverine igjen fått æren av å være en slags hovedkarakter. Men man kan for så vidt argumentere for at de nevnte herrene Professor X (James McAvoy/Patrick Stewart) og Magneto (Michael Fassbender/Ian McKellen), samt den hemmelighetsfulle kameleonen Mystique (Jennifer Lawrence), utgjør vel så sentrale nav for fortellingen. Filmen gir forøvrig lyst til å se enda mer av sistnevnte, gjerne i en egen ”Origins”-film.

“X-Men: Days of Future Past” inneholder alt man etter hvert forventer av pustberøvende actionsekvenser og storslåtte spesialeffekter fra denne type superheltkioskveltere, og kan skilte med en usedvanlig imponerende rolleliste. Noe mer overraskende er det imidlertid at filmen i tillegg byr på mye humor og glimt i øyet (ikke minst skal den lynraske Quicksilvers gjesteopptreden trekkes fram i så måte), samt at den klarer å basere de nødvendige plottvendepunktene i en passelig uforutsigbar utvikling hos de sentrale karakterene.

Er man i det surmagede hjørnet, kan man alltids kritisere filmen for å vie litt for lite plass til den grelle framtiden, og for at (kom-)plottet om å skulle produsere masseødeleggelsesroboter med hell kunne vært mer komplekst. Men filmen som helhet oppleves like fullt både rik og mektig, med mange finurlige og artige referanser til de andre filmene så vel som til verdenshistoriske begivenheter, nok en gang naturligvis med en sunn moral om å akseptere menneskelig mangfold.

“X-Men: Days of Future Past” er muligens den hittil sterkeste filmen i serien om noen av de kuleste superheltene der ute, og gir lyst til å følge dem enda videre inn i framtiden – og eventuelt fortiden.