Tidenes verste motorsportulykke

Klokka er ti på halv sju om kvelden lørdag 11. juni 1955. 24-timersklassikeren på Le Mans er godt i gang og 250 000 tilskuere fryder seg over biler som er raskere enn noen gang.

Aller først ligger briten Mike Hawthorn i sin grønne Jaguar D-type.

Han er ute på den 42. runden og svinger ut på den på den lange rettsstrekningen foran hovedtribunen da han plutselig oppfatter et signal fra depotet.

De vil at han skal stoppe for å fylle drivstoff.

Hawthorn er akkurat i ferd med å passere Lance Macklin i en sakteregående Austin-Healey. Nå skyter han plutselig over mot høyre for å rekke innkjørselen til depotet og bremser hardt.

Macklin reagerer instinktivt og svinger brått mot venstre.

Bakfra kommer Pierre Levegh i sin sølvfargede Mercedes 300SLR. Han rekker å få opp hånda til et advarende vink til kollegaen Juan Manuel Fangio i bilen bak. Så treffer han Macklins bil i 200 km/t og Mercedesen letter som et fly.

Sekundet senere krasjlander den blant tilskuerne.

Smadret

Scenene som utspilte seg på Le Mans denne junikvelden var redselsfulle. Leveghs Mercedes ble smadret i sammenstøtet og eksploderte i flammer. Tilskuerne på de nederste radene hadde ingen mulighet til å slippe unna. Panseret fungerte som en giljotin. Motor og akslinger smadret alt som kom i veien.

Skrekkslagne overlevende kunne berette om et fryktelig syn.

- Det lå vrakdeler og kroppsdeler overalt. Mange av de omkomne var maltraktert til det ugjenkjennelige. Levegh døde momentant, men ble halt ut av de brennende restene av bilen, fortalte vitner til avisa The Guardian samme dag.

Hundrevis av tilskuere hjalp redningsmannskapene med det tunge arbeidet. En prest vandret sakte blant de skadde og ga det siste sakrament til de døende.

Frivillige dekket til de døde med aviser og klær. Allerede samme kveld var tallet på døde kommet opp i 77. Minst dobbelt så mange var skadet. De fleste omkomne var franske, mange av dem barn.

De neste dagene steg dødstallet til 82, pluss Levegh.

Festet videre

Utrolig nok ble ikke løpet stanset. Hawthorn fylte drivstoff mens røyken fra den brennende Mercedesen steg mot himmelen noen meter bak ham. Bilene kjørte videre. Det gikk flere timer før menneskene på andre tribuner skjønte hva som hadde hendt. Ingen beskjeder gikk ut over høyttaleranlegget.

24-timersløpet var en fest og folk danset og kjørte karusell.

Først klokka to om natten fikk man signaler om at noe var galt. Da trakk de gjenværende Mercedes-bilene seg fra løpet på ordre fra den legendariske manageren Alfred Neubauer. Bilen som stjernene Stirling Moss og Juan Manuel Fangio delte, lå da i ledelsen.

- Det var arrangørenes ønske at vi skulle fortsette så lenge. De fryktet at det ville bli kaotiske forhold for ambulanser og hjelpemannskaper dersom 250 000 tilskuere plutselig skulle være på vei hjem, fortalte en talsmann for Mercedes.

Sent på ettermiddagen kjørte vinneren over mål. Vinnerbilen var Mike Hawthorn og Ivor Buebs Jaguar, bilen som nesten et døgn tidligere hadde startet tragedien på tribunen.

Den hadde holdt en snittfart på 170 km/t, ny rekord.

Bannlyst

Hawthorn klarte selvsagt aldri å nyte triumfen. Men han følte seg aldri som noen syndebukk. Han fikk støtte av de andre førerne.

- Hawthorn gjorde utvilsomt en stor feil, men det er den store farten som må ta skylda for ulykken, sa Lance Macklin, som måtte bråbremse og gjøre unnamanøver da Hawthorn skjente inn mot depotet.

Veteranen Pierre Levegh var blant de som hadde advart mot utviklingen av racingsporten. Han var bekymret fordi Le Mans-banen var lagt i 1923 og tilpasset biler som gikk mye saktere.

- Vi trenger et nytt signalsystem. Bilene går for fort, sa Levegh.

Lite ante han at han måtte bøte med livet for å bevise sin teori.

Bilsporten var i sjokk etter tragedien og en rekke store løp ble avlyst. Det tyske og sveitsiske Grand Prix var blant dem, og i Sveits ble sporten bannlyst for godt.

Prisen var ufattelig høy, men endelig ble sikkerheten tatt på alvor og satt på dagsordenen. De franske myndighetene iverksatte grundige undersøkelser og Le Mans-ulykken omtales ofte som «krasjen som forandret motorsporten».

Baneprofilene og bilene ble sikrere. Førerne fikk nye sikkerhetsregler å forholde seg til. Tribunene ble flyttet lenger unna banen.

Men sårene var dype og ikke alle klarte å komme til hektene igjen.

Mercedes, som dominerte bilsporten, valgte å legge ned hele racingsatsingen etter den skjebnesvangre 1955-sesongen. Først på slutten av 1980-tallet kom de tilbake.

Innhentet av døden

De tre andre førerne som var direkte innblandet i ulykken, fikk vidt forskjellige skjebner.

Lance Macklin kom uskadd fra det hele, men satte seg aldri i en racerbil igjen. Den argentinske legenden Juan Manuel Fangio sa bestandig at Levegh hadde reddet livet hans med sitt advarende vink. Han vant Formel 1-mesterskapet tre år på rad etter ulykken.

Mike Hawthorn tok Formel 1-tittelen i 1958 og bestemte seg umiddelbart for å avslutte karrieren. Men han klarte likevel ikke å gjemme seg vekk.

Bare noen måneder senere ble han drept.

I en bilulykke.