Tidenes grusomste mafiaboss

Klokka er nesten seks på ettermiddagen den 23. mai 1992, og Giovanni Brusca holder øye med en åtti meters strekning av motorveien like før avkjøringen til den lille byen Capaci på Sicilia.

Noen timer tidligere har Brusca og hans medsammensvorne brukt et skateboard for å fylle et avløpsrør under veien med 400 kilo (!) dynamitt. Nå er de lei denne jævla mafiajegeren Giovanni Falcone, som stadig vekk er i hælene på dem. Falcone er blitt selve symbolet på kampen mot mafiaen. Nå må de gjøre noe drastisk.

Brusca oppdager kortesjen med tre biler ogsynes de kjører saktere enn antatt. Bak ham står en eldre mafioso og roper «Vai! Vai!» — «sett i gang» — men den iskalde Brusca venter noen ekstra sekunder. Først på det tredje «Vai!» vrir han på utløserbryteren. En kolossal eksplosjon sprenger opp gjennom asfalten og kaster den første bilen 60-70 meter ut på en olivenlund. På den andre bilen, en hvit, skuddsikker Fiat Croma, blir motoren blåst i filler og den smadrede bilen dundrer ned i det dype sprengkrateret. Den tredje bilen får bare lettere skader.

Åtti meter motorvei er borte. Inne i Fiaten sitter antimafia etterforskningsdommeren Giovanni Falcone og hans kone, samt tre fra politieskorten. Alle dør momentant. Og ved å myrde Falcone har Giovanni Brusca sørget for at hans sjef Toto Riina og den sicilianske mafiaen har kvittet seg med sin farligste fiende. Under to måneder senere sprenger Riina også Paolo Borsellino – Falcones bestevenn og medetterforsker – i lufta med en bilbombe.

Tilbake i tid

Vi går 150 år tilbake i tid: På vestkysten av Sicilia er forholdene ideelle for sitrusdyrking. Øya ligger strategisk til for skipsfarten gjennom Middelhavet. Dette skjønner sicilianerne raskt, og begynner å eksportere kasser på kasser med sitroner til de mest hektiske havnene.

Fra hovedstaden Palermo blir det i 1880 eksportert hele 2,5 millioner kasser med appelsiner og sitroner – bare til New York. Sicilianske borgere blir raskt velstående og pengene flommer. Men å anlegge sitrushager er en kostbar investering. Sårbare trær og stor avkastning gjør sitrushandelen til en lekkerbisken for grådige kriminelle.

Snart får jordeierne tilbud om «beskyttelse» av hagene – mot et vederlag; «pizzo». Ofte kommer tilbudene fra deres egne arbeidere, «gabelloti», som ofte står i ledtog med røverbandene. De som nekter å betale, får svi. Avlinger blir stjålet, vanntilførselen stoppes, og godseierne blir gjerne banket opp og truet på livet. Dersom den korrupte gabellotien får fyken, lever den neste sjelden lenge i jobben.

Forslaget om «beskyttelse» er til sjuende og sist «an offer you cannot refuse». Et kynisk, pengehungrig nettverk blir dannet av gabelloti, smuglere, kvegtyver og advokater som går sammen med samfunnstopper, politi, tollvesenet og domstolene. Alle kan kjøpes for penger. På 1860- og 1870-tallet skyter den organiserte kriminaliteten i været, og ordet «mafia» får betydningen kriminell gruppe.

Siden har det vært betegnelsen på en voldsbasert, privat beskyttelsesvirksomhet. Mafiafamilier og biologiske familier er adskilte fenomener. Og ettersom Cosa Nostra er en hemmelig organisasjon, er regelen at man ikke må fortelle sine slektninger noe om organisasjonens saker.

Forfatter John Dickie beskriver mafiaen slik i sitt standardverk om Cosa Nostra: «Den sicilianske mafiaen er i dag den samme som den har vært siden den oppsto; et svorent, hemmelig selskap som jakter på makt og penger ved å rendyrke kunsten å drepe folk og slippe unna med det.»

Startet på bunn

Salvatore «Toto» Riina ble født i 1930 i den vesle fjellandsbyen Corleone på Sicilia. Allerede som tenåring var han løpegutt for den lokale mafiaen, sammen med sin tre år yngre kompis Bernardo Provenzano. De jobbet for den fremadstormende mafiosoen Luciano Leggio, som hadde skaffet seg en farm i Corleone ved å drepe den opprinnelige eieren. Deretter begynte Leggio og hans unge medarbeidere en lukrativ virksomhet med å stjele sauer fra fjellbøndene, og selge kjøttet svart på markedet i Palermo.

I 1958 var de med på å styrte deres egen gudfar, Corleones mafialeder Don Michele Navarra, for øvrig sykehusdirektør og leder for det kristelige demokratiske partiet. Riina og 13 andre pistolmenn slaktet Navarra og hans menn i et blodig oppgjør.

Drapet på Don Michele rystet mafiaen over hele Sicilia. Det ble sett på som uhørt å drepe sin egen gudfar. Leggio og hans unge venner satte en ny standard. Og verre skulle det bli. Den til da relativt ubetydelige mafiafamilien fra Corleone var sulten på makt. Leggios revolvermenn, med Riina i spissen, gikk fra hus til hus i den lille landsbyen på jakt etter Navarras støttespillere.

Over 140 mafiamedlemmer ble drept før alle aksepterte at Luciano Leggio var den nye Gudfaren. Riina fortsatte å pløye ned alt som var av motstand til han ble arrestert i 1969. Men penger er som kjent til for å brukes, og Riina og Leggio kjøpte opp både dommere og jurymedlemmer, og ble selvsagt satt fri. Riina gikk så i dekning utenfor Corleone.

Da Leggio havnet bak lås og slå på livstid fem år senere, var Riina i den posisjonen han ønsket seg. Han var Corleones nye gudfar, men ønsket seg makt over hele Sicilia. Samme år som han overtok den reelle kontrollen over mafiafamilien i Corleone, giftet han seg med Ninetta. De fikk fire barn sammen og levde et tilsynelatende vanlig familieliv. Hele tiden skjulte han seg på samme adresse i Palermo, mens han systematisk organiserte utslettelsen av de konkurrerende mafiafamiliene på øya.

Lederne for de andre mafiafamiliene opererte forkledd som samfunnsvelgjørere, og holdt seg ved makten ved hjelp av trusler og bestikkelser. Toto Riina brukte andre metoder: Vold og gjemsel.

Kortvokste Riina, 158 cm på strømpelesten, ville være «Il Capo dei Capi» — sjefen over alle sjefer — og var ingen samarbeidets mann. I alle år hadde mafiamedlemmene i Palermo sett ned på og latterliggjort Corleonefamilien, og kalt dem for bønder. De skulle snart få latteren i halsen. Riina styrte nå heroineksporten til USA gjennom små pizzarestauranter i Statene. Samtidig sørget han for å kvitte seg med alle sine fiender og deres nærmeste.

I begynnelsen av 1980-årene herjet det en blodig mafiakrig på Sicilia, og over tusen mennesker ble myrdet på under to år. Menn av ære, deres nære og fjernere slektninger og venner, politifolk og uskyldige forbipasserende ble skutt ned på gaten, eller tatt med til skjulte steder og kvalt.

Det var ikke måte på hvor kreative mafiaen var når det gjaldt å kvitte seg med likene. De ble fôret til griser, begravd i betong, dumpet i havet eller oppløst i syrebad. Man kalte det en krig, men det var mer en utryddelseskampanje.

Riinas mest brutale og bestialske mann var sannsynligvis Filippo Marchese. Han var ekspert på å tvinge frem informasjon fra kidnappede mafiamedlemmer. Leiligheten hans ble kalt «Dødens rom». Her ble folk torturert, og gjerne kvalt. Likene ble enten oppløst i syre, eller partert og kastet på sjøen. Etter at Filippo Marchese hadde gjort jobben sin og mafiakrigen var vunnet, sørget Riina for at han ble drept. Tre år senere sto han også bak drapet på Marcheses drapsmann. Fin fyr, denne Riina.

Slaktet middagsgjestene

De nye lederne for mafiafamiliene i Palermo ba om fred, og i november 1982 ble de invitert til stor fredsfest på et av Riinas gods.

— I dag forkaster vi alle onde tanker og nyter maten, sa Riina da han ønsket velkommen til bords.

Han lot gjestene spise i fred, men det ble deres siste måltid. Etter at desserten var fortært, gikk Riina bak en av middagsgjestene, tok tak rundt halsen hans, og kvalte ham med sine egne hender. Det var signalet til Riinas medhjelper Giovanni Brusca, som skjøt resten av gjestene og plasserte likene i syretønner. Samtidig gikk Riinas gangstere rundt i Palermo og drepte ti andre sentrale medlemmer av de andre mafiafamiliene.

Den tidligere omtalte Giovanni Brusca, mannen som skjøt middagsgjestene og sprengte mafiajeger Falcone i lufta, stod heller ikke langt tilbake i brutalitet.

Mest beryktet ble han for drapet på vesle Giuseppe Di Matteo. 11-åringen, som pleide å leke sammen med Brusca i hagen, ble kidnappet fordi faren hans tystet. Brusca holdt gutten fanget i 26 måneder, torturerte ham og sendte grusomme bilder til familien, før Giuseppe ble drept og kastet i en syretønne.

Brusca ble først arrestert i 1996. Han satt rundt bordet og spiste middag med familien mens de så på et program om Giovanni Falcone. Nå samarbeider Brusca med politiet. Ifølge sin egen, foruroligende unøyaktige tilståelse, har han drept «langt over 100 mennesker, men mindre enn 200». Her er det han sier om mordet på Di Matteo:

«Hvis jeg hadde hatt litt mer tid til å tenke meg om, slik jeg har gjort med andre forbrytelser, ville det kanskje være én sjanse mot tusen, mot én million, for at gutten hadde vært i live i dag. Men i dag ville det ikke vært noen vits i å forsøke å rettferdiggjøre det. Jeg tenkte rett og slett ikke over det den gangen.»

Det skremmende ved den sicilianske mafiaen er at menn som Brusca ikke er mentalt forstyrret. Heller ikke er handlingene deres det minste uforenlige med æreskodeksen, og ikke engang med det å være ektemann og far, slik Cosa Nostra ser det.

Helt til den dagen da Brusca bestemte seg for å bli påtalemyndighetenes vitne og fortelle historien sin, betraktet ikke mafiosiene noe av det han gjorde som lite ærefullt i seg selv — ikke engang det å myrde et barn som ikke var stort eldre enn hans eget.

Gikk til angrep

Tommaso Buscetta var mafiosoen som til slutt veltet sin egen organisasjon. Buscetta hadde flyktet til Brasil og bygd seg opp igjen der, selv om han fortsatt hadde store interesser på Sicilia.

Riina var etter ham, og underveis drepte han begge av Buscettas sønner, hans bror, en nevø, en svoger og en svigersønn. Da corleoneserne gikk til angrep, var han ikke lenger trygg.

Heldigvis ble han arrestert før Riina fikk tak i ham, men da han ble utlevert til Italia, forsøkte han å begå selvmord ved å svelge strykninen han alltid gikk rundt med. Buscetta overlevde så vidt, og da han kom til seg selv igjen, bestemte 64-åringen seg for å fortelle absolutt alt han visste om det hemmelige brorskapet Cosa Nostra, som han hadde vært medlem av siden han var 17 år.

Det var kun én mann han ville snakke med – Giovanni Falcone, som etter mange års kamp mot mafiaen hadde slått seg frem som den mest kunnskapsrike og farligste etterforskningsdommeren. I 1982 hadde han blant annet klart å felle 74 mafiosi i en heroinsak, hvilket var en formidabel suksess med tanke på terroriseringen og korrumperingen av dommere, vitner, politifolk og jurymedlemmer på Sicilia.

Buscetta skaffet politiet en unik tilgang til den sicilianske mafiaen, og ga et helt nytt bilde av mafiaens kommandostruktur, metoder og tenkemåte. I dag er det vanskelig å fatte hvor mye man IKKE visste om mafiaen før Buscetta tystet til politiet.

At de faktisk brukte organisasjonsnavnet Cosa Nostra — «Vår sak» — hadde få etterforskere faktisk tatt alvorlig. Den pyramideformede kommandostrukturen var også ukjent; soldatene på laveste nivå ble holdt under oppsikt i grupper på ti mann av en capodecina (timannsoverhode). Hver capodecina rapporterer oppover til den valgte sjefen for en lokal bande eller «familie», som har en nestkommanderende og en eller flere consiglieri (rådgivere).

Tre familier med tilstøtende territorier er mandamento (distrikt), lederen for hvert mandamento er medlem i Kommisjonen, Cosa Nostras styre. Da Buscetta røpet Cosa Nostra, var 5000 «menn av ære» medlemmer av en eneste forbryterorganisasjon. Viktige drap på politikere, politi eller mafiosi måtte godkjennes fra høyeste hold.

Gravde sin egen grav

Toto Riina var allerede dømt til livstid da han endelig ble arrestert. Ved å organisere drapene på Falcone og Borsellino gravde han imidlertid sin egen grav.

Drapene førte til voldsomme reaksjoner i den italienske folkeopinionen, og la et kraftig press på myndighetene for å få stanset mafiaens blodorgie. Letingen etter Gudfaren ble trappet kraftig opp, og 15. januar 1993 ble han endelig arrestert.

Sjåføren hans, bøddelen Balduccio di Maggio, hadde tipset politiet. Bilen ble stanset, og Salvatore Riina tatt hånd om av politiet. Flere av sjåførens slektninger måtte senere bøte med livet for hans forræderi mot Riina.

I tiden etter Salvatore Riinas arrestasjon hevnet mafiaen seg. Det ble satt i gang bombeattentater mot flere turistmål i hele Italia, ordførere fikk bilene sine satt i brann, fagforeningsledere ble truet på livet, et venstreorientert medlem av bystyret i Palermo ble sprengt i småbiter, og ordføreren i Corleone fikk plassert et avskåret kalvehode på trappen til sitt bolighus. Så ble det stille.

Salvatore Riinas nestkommanderende, Bernardo Provenzano, overtok kontrollen. Han valgte en ny stil. Det ble innført mafiafred. Nå skulle kriminaliteten foregå i det stille. Provenzano tok mafiaen inn i en ny tidsalder, og ble selv en av de minst synlige gudfarene i mafiaens historie. Samtidig blir det antatt at mafiaen sjelden har hatt større innflytelse på Sicilia enn under hans ledelse.

Det var slutt på den tiden da mafiaen utslettet seg selv gjennom gjensidige drap familiene imellom. Etter å ha vært på flukt i 43 år, ble Provenzano endelig tatt i 2006, rett utenfor hjembyen Corleone. Men selv om Provenzano, som var av den gamle mafiaskolen som vokste pp på 1950-tallet, ble arrestert, og Toto Riinas sønner Giuseppe og Giovanni nå sitter fengslet på livstid for drap og mafiavirksomhet, lever Cosa Nostra på Sicilia. Om enn noe mer under jorden enn før.

Fortsatt betaler omkring 85 prosent (!) av alle forretningsinnehavere en eller annen form for beskyttelsespenger til den sicilianske mafiaen.

I dag er det Matteo Messina Denaro som er øverste sjef. Han har vært på rømmen i 16 år. Mannen som skryter av å ha «fylt en helkirkegård med lik på egen hånd», har drept over 50 personer. Den dagen han blir arrestert, står en ny capo klar til å ta over. For Cosa Nostra opphører aldri å eksistere. Til det er virksomheten altfor lukrativ.