Ti av verdens verste diktatorer
Narsissisten
SAPARMURAT NIYAZOV
REGJERTE: Turkmenistan (1985-2006)
HISTORIEN: Da Sovjetunionen kollapset fikk Niyazov i 1991 oppdraget som president i den nye, relativt rike oljestaten Turkmenistan.
Etter ett år i jobben vant han en brakseier i landets første valg — han var nemlig den eneste som stilte — og Niyazov feiret ved å ta tittelen Türkmenbasy, som betyr sjefen over alle turkmenistanere.
Den nasjonale pressen fikk imidlertid beskjed om å dra følgende remse hver gang han ble omtalt: «Hans eksellense Saparmurat Türkmenbasy, president av Turkmenistan og ordfører av kabinettet av ministere». Og det var i grunnen bare begynnelsen.
I 1994 fikk han utvidet sin regjeringstid til å gjelde i ti år (med betryggende 99,9 prosent av stemmene), og i 1999 ble han «valgt» til president for livet, før han skrev en bok som skulle fungere som en spirituell og moralsk veileder for folket. Den ble først en del av skolepensum, så en del av førerprøven, før han til slutt kunne fortelle at Gud selv hadde antydet at enhver som leste boka tre ganger ville bli garantert innpass i himmelen (!).
Han lagde nye feriedager i sitt navn, og han satte opp statuer av seg selv over hele landet, helst i gull, og helst stående på en sokkel som snurret statuen rundt slik at den alltid så mot sola.
DØD OG FORDERVELSE: Saparmurat Niyazov var ikke spesielt ondskapsfull og blodtørstig, blant annet fjernet han dødsstraff og hadde store årlige seremonier der han slapp løs fanger. Imidlertid fjernet han plutselig pensjonen til en tredjedel av landets eldre i 2006, og kuttet den kraftig hos de fleste andre.
Han krevde til og med at de gamle skulle betale tilbake to års pensjoner. Dette fulgte etter at han hadde stengt alle sykehus utenfor hovedstaden, med det til følge at hele 15 000 helsearbeidere fikk sparken.
I DAG: 21. desember 2006 ble han erklært død etter slag som følge av medisinbruk. Ikke alle stoler på den offisielle versjonen av historien, verken når det kommer til tidspunkt eller dødsårsak, og enkelte mener Türkmenbasy rett og slett ble forgiftet.
BONUSINFO: I august 2002 bestemte han seg plutselig for at månedene og ukedagene skulle skifte navn. De skulle hylle nasjonale helter og symboler, mente han, og ga dem navn etter familiemedlemmer, boka han selv hadde skrevet og enkelte egne forbilder.
Merengue-fantasten
RAFAEL LEÓNIDAS TRUJILLO
REGJERTE: Den dominikanske republikk (1930-1938, 1942-1961)
HISTORIEN: Da den upopulære president Vázquez ble styrtet i 1930, vant Rafael Trujillo en brakseier (95 prosent) i det å følgende valget. Han forbød raskt alle andre partier, krevde at statsansatte skulle betale 10 prosent av lønna si til statskassa, og innførte et allment krav om medlemskap i partiet.
Da første regjeringsperiode var over, slo Trujillo til med en fantastisk valgkampanje i 1934 (trass i at det ikke stilte noen motkandidater til valg). Besatt av den dominikanske dansemusikken merengue, turnerte han landet med en merenguetropp som spilte egenskrevne sanger som hyllet ham.
Trujillo var en stormannsgal narsissist, også han, og noen av de navnene han ønsket å bli titulert med inkluderte: Førstelæreren, førstedoktoren og førstejournalisten av republikken, hjemlandets velgjører, beskytter av alle arbeidere, hjemlandets frelser, beseiret generalissimo av de dominikanske styrker og, sist men definitivt ikke minst; fredsgeniet.
I hverdagstale holdt det imidlertid med El Jefe (sjefen) eller El Benefactor (velgjøreren), selv om de aller fleste kalte ham El Chivo (geita) eller chapitas (flaskekork) bak ryggen hans, på grunn av alt metallet han hadde hengende på brystet.
DØD OG FORDERVELSE: Til tross for at moren var halvt haitisk, la Trujillo nabolandet for hat. I 1937 startet en reell jakt på gjestearbeidere fra Haiti, og oppimot 15 000 skal ha dødd. Men også vanlige folk, spesielt dem som ikke likte ham, fikk gjennomgå. Mannen hadde en egen haigrotte (!) der mang en meningsmotstander endte opp. Eller han lot bikkjene ta dem.
I DAG: Fra 1950 begynte mistroen mot Trujillo å vokse i republikken, og etter et mislykket attentatforsøk på Venezuelas resident i 1960, fikk han CIA mot seg også. Trujillo ble tatt av dage i mai 1961 i et attentat støttet, om ikke regissert, av CIA. Ange av dem som havnet på godsiden til El Jefe nyter imidlertid godt av det den dag i dag, og er hevet over loven.
BONUSINFO: Rafael Trujillo var nesten like glad i baseball som han var i merengue, og sponset et lag i den hjemlige ligaen. Dette fylte han med amerikanske baseballspillere som han hadde hentet fra den segregerte svarte ligaen i USA, og som mottok skyhøy lønn av presidenten selv.
Pappagutten
KIM JONG-IL
REGJERER: Nord-Korea (fra 1993)
HISTORIEN: Nedarvet makt er svært sjelden en suksess — bare se på George W. Bush. I Nord- Korea har det vært noe av en katastrofe, selv om de fleste nok med rette vil kunne påstå at det ikke var så bra der i utgangspunktet.
Men der Kim Il-Sung var en passe gæern krigshisser, som tok makta da Nord-Korea ble endelig selvstendig etter andre verdenskrig, så levde sønnen opp til økenavnet Kim Jong-mentally-Il og vel så det. Allerede i 1972, etter at faren hadde feid all motstand til side og satt seg selv inn som president på livstid, ble junior statsminister og ansvarlig for den daglige driften av familiebedriften Nord- Korea.
Dette innebar at han fortsatte å kjøre landets økonomi i grøfta, mens han selv skuffet til seg så mye penger han kunne. Kim er kjent som et luksusdyr, og skal visstnok eie 17 ulike palasser omkring i landet. Når han en sjelden gang er på Utenlandsreise, med tog siden han er redd for å fly, får han daglig fløyet inn levende hummer som han får kokt og spiser med spisepinner av sølv.
Ifølge nordkoreanske myndigheter er «Store leder» også en internettekspert, han skyter tre fire hole-in ones hver gang han spiller golf, og han har komponert intet mindre enn seks operaer. Videre er han kjent som en filmentusiast med en privatsamling på over 20 000 videokassetter. Han er spesielt svak for Elizabeth Taylorfilmer.
DØD OG FORDERVELSE: Det er vanskelig å si så mye om i hvilken grad det er en opposisjon i isolerte Nord-Korea, og hvilken skjebne som møter eventuelle opposisjonelle. Imidlertid har far og sønn Kim drevet en politikk som har utmagret folket i over 60 år, og det er enorm fattigdom og nød i landet. Nord-Korea har også agenter som opererer i inn- og utland, og som skal ha stått bak en del attentater.
I DAG: Kim Jong-Il er fortsatt «Store leder», om ikke annet så i hvert fall i navnet. I fjor gikk det imidlertid hardnakkede rykter om at han fikk flere slag, det kom nylig ut at han er svært syk, og det er inntil videre uklart om han er i stand til å styre landet. Dersom han skulle stryke med, eller trekke seg tilbake for å se på gamle Liz Taylor-filmer, er det noe usikkert hvem som kan ta over. Han har tre sønner og en svigersønn, og det hevdes fra muligens informert hold at han har utpekt sin yngste sønn, fiffig nok ved navn Kim Jong-un, som etterfølger.
BONUSINFO: På slutten av 70-tallet sørget Kim for å kidnappe den sørkoreanske filmregissøren Shin Sang-ok. Han holdt Sang-ok fanget i åtte år, blant annet for at han skulle skrive en nordkoreansk versjon av Kims favorittfilm «Godzilla». Resultatet var «Pulgasari», en film om et gigantisk monster som leder bøndene i et opprør mot en grådig konge. Filmen var full av sosialistiske klisjeer og elendige effekter, og da den nylig ble satt opp i Seoul, Sør-Korea, var det praktisk talt ingen som så den.
Europas siste diktator
ALEXANDER LUKASJENKO
REGJERER: Hviterussland (fra 1994)
HISTORIEN: Hviterusslands «far» (batka), som han liker å bli kalt, ble grundig mobbet som ung. Han hadde en uglamorøs karriere som grensevakt og visesjef for et jordbrukskollektiv, før han i 1990 ble med i Sovjetstaten Hviterusslands parlament.
Lukasjenko var det eneste parlamentsmedlemmet som stemte imot en oppløsning av Sovjetunionen året etter, og vant overraskende det første demokratiske valget i Hviterussland i 1994. Allerede året etter begynte det imidlertid å lukte litt av en del av lovene som ble innført og stemt gjennom, og før noen egentlig skjønte hva som hadde skjedd, hadde «far» ordnet seg slik at han i realiteten satt med uinnskrenket makt.
I løpet av sin presidentperiode har Lukasjenko fikset det slik at avisene skriver fordelaktig om ham hele tiden, og offisielle tall fra landet forteller at Hviterussland går så det griner. Dette har jo ikke minst å gjøre med at landet trykker opp nye penger hver gang det er behov for det; det vil si minst hvert år.
DØD OG FORDERVELSE: Det er ikke et veldig voldelig regime, men Lukasjenko tviholder på å bruke «gode», gamle KGB til å gjøre de skitne jobbene sine. Han har tidligere slått hardt ned på demonstrasjoner, og pekt på opplysninger om at noen forsøker å styrte ham. Amnesty hevder at det sitter mange opposisjonelle fengslet uten grunn, og enkelte har dessuten «forsvunnet».
I DAG: Lukasjenko når nok ikke en del av de andre diktatorene til skinnleggen en gang, men han er nå en gang Europas siste diktator — mens vi venter på at fyrer som Vladimir Putin og Silvio Berlusconi skal ta skrittet fullt ut.
BONUSINFO: Selv om de fleste land har fått et noe anstrengt forhold til Hviterussland og Alexander Lukasjenko, har han også venner. Russland er den mektigste, men også Iran pleier diplomatiske kontakter med despoten. Mest overraskende er det imidlertid at Venezuelas president Hugo Chavez nylig kunne fortelle at han hadde dannet en strategisk allianse med Hviterusslands «far».
Frihetskjemperen som ble tyrann
ROBERT GABRIEL MUGABE
REGJERER: Zimbabwe (fra 1980)
HISTORIEN: Som så mange diktatorer før ham, startet Mugabes historie med heltemot og en viss popularitet. Han var nemlig med på å styrte apartheid-styret til den forhatte tyrannen Ian Smith.
Mugabe ble valgt som statsminister med en solid majoritet av stemmene, imidlertid var dette etter en valgkampanje som inneholdt mye trusler og vold. På begynnelsen av 80- tallet opplevde Zimbabwe stor økonomisk fremgang, og Mugabe var blant annet arkitekten bak et av Afrikas mest effektive skole- og helsesystemer.
Samtidig styrte han en hemmelig tjeneste som tok livet av politiske motstandere som hadde vært allierte i frigjøringskampen. På 90-tallet ble regimet stadig mer voldelig, og den lovende utviklingen fra tidligere stoppet opp.
DØD OG FORDERVELSE: Mugabe har ikke skydd noen midler i sin kamp mot meningsmotstandere. Ettersom de økonomiske problemene øker, folk blir fattigere og frustrasjonen større, har han svart med stadig sterkere voldsbruk.
I DAG: I fjor tapte Mugabe for motkandidaten Morgan Tsvangirai, til tross for massiv vold i valgkampen og utbredt juks i opptelling av stemmene. Umiddelbart etter dette, var det tegn som kunne tyde på at Mugabe kom til å akseptere nederlag, og det faktum at Tsvangirai ikke var tatt av dage (bare gjentatte ganger gitt noen omganger skikkelig juling), kunne tyde på en oppmykning.
Imidlertid kom Mugabe kraftig tilbake, og medlemmer av opposisjonspartiet ble kjeppjaget, banket opp og enkelte drept i en aksjon som bar det omtrentlige navnet «Tvang, trusler, juling, forsvinninger». Internasjonale protester ble avfeid, blant annet ble Gordon Brown avvist som en «bitteliten prikk på denne planeten», og Mugabe bestemte at det skulle holdes et nytt valg.
Denne gangen ble det gjort «ingen feil», hundrevis av opposisjonelle forsvant, tusenvis ble skadd og hundretusener drevet på flukt, og Mugabe vant en solid seier i valgfarsen.
BONUSINFO: Det er ting som tyder på at Mugabe har planer om å rømme landet snart. Han skal ha kjøpt eiendom i Hong Kong i februar i år, og han har også plassert en stor del av pengene han har tilranet seg opp gjennom årene i Asia.
Afrikas slakter
IDI AMIN
REGJERTE: Uganda (1971-1979)
HISTORIEN: Yrkesoffiseren Idi Amin Dada Oumee fant støtte i noen av de mange etniske gruppene i Uganda og nabolandene, og ledet et militærkupp i januar 1971. Sannsynligvis fordi den sittende presidenten forberedte en rettssak mot Idi Amin.
Likevel ble Amins maktovertagelse positivt mottatt, den britiske utenrikstjenesten sendte til og med ut et memo der han ble beskrevet som en «flott mann og en god fotballspiller». Idi Amin fortalte at han ikke hadde til hensikt å sitte ved makten, han var en soldat og ikke en politiker, og han lovet at alle politiske fanger skulle slippe fri.
Slik skulle det selvsagt ikke gå. Bare en uke etter utropte Amin seg selv til president og øverste militære myndighet, han plasserte militære kompiser i alle viktige posisjoner, og terrorregimet kunne begynne. Han forfulgte ugandisk-etniske grupper, og kastet ut 80 000 asiatiske fremmedarbeidere, mange av dem født og oppvokst i landet. Han ga også seg selv fantastiske økenavn og titler, det beste av dem «Herre over alle levende dyr på jorda og fisker i havet, og bekjemper av det britiske imperiet i Afrika generelt og Uganda spesielt».
DØD OG FORDERVELSE: I løpet av åtte år skal Idi Amin ha stått bak så mange som 500 000 dødsfall. Han var spesielt opptatt av blodhevn, og gikk etter folkegrupper, religiøse ledere, journalister, byråkrater, intellektuelle eller utlendinger som på en eller annen måte hadde tråkket ham på tærne. På et tidspunkt fløt det så mange lik at et vannverk på Nilen ble tett og stanset opp. Mot slutten av regimet var drapene så omseggripende at selv ikke Amins nærmeste følte seg trygge, og da han plutselig angrep nabolandet Tanzania, var det begynnelsen på slutten for Amin.
I DAG: I 1979 flyktet en svært upopulær Idi Amin til Saudi-Arabia, der han levde i eksil frem til sin død i 2003. Han skal ha vært nære ved å returnere til Uganda i 1989, for å lede et kupp, men den tidligere kompisen Mobutu nektet ham å reise gjennom Zaire. Idi Amin var polygamist og skal ha hatt minst seks koner og mellom 30 og 45 barn. Enkelte av dem holder politiske posisjoner i Uganda den dag i dag.
BONUSINFO: I sin eksil ved Jedda, Saudi-Arabia, fikk Amin fløyet inn geiter fra Uganda slik at han kunne spise ferskt geitekjøtt fra hjemlandet, servert på lokalbakt brød.
Andre gærninger
Ne Win, Statsminister og president i Burma mellom 1958 og 1981
En despot som styrte Burma med jernhånd, og som blant annet var med på å gjøre Burma til det desidert fattigste landet i verden. En av genistrekene hans var at han forkastet 50- og 100-lapper til fordel for 45- og 90-lapper. Den sterkt overtroiske Ne Wins lykketall var nemlig ni, og astrologer hadde fortalt ham at han ville leve til han ble 90 om han gjorde dette. Fiffig nok ble Ne Win 92 år gammel.
Mobutu Sese Seko, president i Zaire (nåværende Kongo-Kinshasa) mellom 1965 og 1997
Han var en relativt voldelig og krigshissende diktator, som oppnådde en viss popularitet ved at han forsøkte å kvitte landet med alle bånd til tidligere kolonimakters innflytelse. Blant annet designet han selv et alternativ til dress, en bekledning han hatet så sterkt at diplomater og forretningsmenn risikerte å få klippet av slipset sitt når de ankom landets internasjonale flyplass. Alternativet Mobutu fikk laget fikk navnet Abacost, fra franske A bas led cotume («ned med dressen»), og besto av en høyhalset tunika og matchende bukser og skjerf.
Nicolae Ceausescu, president i Romania mellom 1965 og 1989
Som så mange andre diktatorer var også Ceaucescu populær i begynnelsen av sin regjeringstid. Imidlertid gikk populariteten raskt til hodet på ham, og han ga seg selv kreative kallenavn og titler som «det karpatiske geniet», han ansatte kona og nære familiemedlemmer i viktige posisjoner, og han klarte kunststykket å bli uvenner med begge sider i den kalde krigen.
François «Papa Doc» Duvalier, president på Haiti mellom 1957 og 1971
Hadde sin egen militia som skal ha stått bak over 30 000 drap på den lutfattige øya. Han bygde, som så mange andre, opp en kult omkring seg selv, og påsto sågar at han var den fysiske manifestasjonen av øynasjonen. Titt og ofte var det folk som forsøkte å ta livet hans, og han skal blant annet ha fått 20 vakter skutt etter at de ikke greide å forhindre at en bombe detonerte like utenfor presidentpalasset.