Terrorens to sider

München (Munich) – USA 2006. Regi: Steven Spielberg. Med: Eric Bana, Daniel Craig, Ciaran Hinds, Mathieu Kassovitz, Hanns Zischler, Geoffrey Rush.

Aldersgrense: 15 år.

Et hevntokt av internasjonale proposjoner ble satt i verk etter gisseldramaet i München i 1972. Vi følger den israelsk etterretningsoffiseren Avner, overbevisende spilt av Eric Bana. Han har sammen med en gruppe på fire fått oppdraget med å finne og drepe 11 menn som israelsk etterretning har utpekt som bakmennene til tragedien under OL denne sommeren.

Etterdønningene av tragedien i München er i denne filmatiske versjonen et sammensatt politisk spill der mange nasjoner er involvert. En evig karusell av informasjon og penger, men Spielberg har selvfølgelig også laget en film med en personlig vinkling. Den tidligere livvakten som skal lede likvideringene må ofre mye for å hengi seg helt til staten Israel. Jobben som leiemorder går foran familien, og selve oppdraget blir etter hvert en moralsk byrde som gjør at han selv setter spørsmål ved sin vanskelige oppgave.

Filmen greier fint å illustrere sakens kompleksitet oppi all volden og alle tragediene. Det er naturligvis mye man ikke vet, men det går jo an å håpe at verden har kommet litt videre. For etter gisseldramaet i 1972 ble denne konflikten en utrolig skitten krig. Harde fakta var tydeligvis ikke nødvendig for å få personer drept.

Det er da heller ingenting å si på spenningsnivået i filmen. Politikk, historie og underholdning er en god miks for regissør Spielberg. Denne gangen har han hentet sin inspirasjon fra forfatteren og journalisten som skrev boken « Vengeance», George Jonas.

Den mye omtalte voldspiralen er naturlig nok ikke noe nytt fenomen. Innimellom all likvideringen har det heldigvis også blitt plass til noen treffende replikker. Henslengt i en trapp mellom slagene utveksler vår mann og den arabiske agenten, Ali, noen treffende tanker om konflikten i Midtøsten.

«Et hjem betyr alt», kommer det fra en av dem. Og utsagnet gjelder selvfølgelig like mye for israelere som for palestinere.

Dette er på ingen måte et propagandaskrift fra en Israel-venn som støtter okkupasjonen av palestinske områder. Men mer et dokument på den langvarige og blodige konflikten som fortsatt er langt unna en løsning. I underholdningen navn er denne filmen mer som en dødelig lek å regne, men det blodige alvoret ligger hele tiden under og ulmer. Drap og okkupasjon vil aldri bli barmhjertig - bare grotesk – uansett hvilken side man står på.