Tatt på nytt

Taken 2 - Frankrike 2012. Regi: Olivier Megaton. Med: Liam Neeson, Famke Janssen, Maggie Grace

Aldersgrense: 15 år

I den første ”Taken”-filmen er det en scene hvor hovedpersonen Bryan Mills (Liam Neeson), på jakt etter sin kidnappede datter gjennom Paris’ underverden, kommer over en haug med neddopede, unge jenter i fangenskap som skal selges til produksjonsmarkedet - samme skjebne som truer hans egen datter. Mills bryr seg imidlertid ikke om å befri dem, ei heller om at de havner i den dødelige kryssilden mellom ham og de albanske slemmingene. Fordi disse jentene A) ikke er datteren hans, og B) ikke en gang er amerikanere.

Denne holdningen gjennomsyrer den simple og uelegante ”Taken 2”. En film som bare måtte komme, med tanke på at A) ”Taken” var en relativt billig film som tjente mer penger enn noen hadde forventet, og B) den var skrevet og produsert av Luc Besson, som vier mesteparten av tiden sin til å skrive og masseprodusere samlebåndsactionfilmoppfølgere.

I oppfølgeren drar den pensjonerte, men stadig nevenyttige CIA-agenten Bryan Mills (fortsatt Liam Neeson) på ferie til Istanbul med datteren Kim (Maggie Grace) og ekskona Lenore (Famke Janssen), bare for å oppleve at faren til forrige films bakmann nå er ute etter å få sin blodige hevn.

Grunnet eksepsjonelt slett manusarbeid tillates Mills, i det han og ekskona omringes for å bortføres, å ringe datteren og fortelle henne hvor hun bør gjemme seg, uten at kidnapperne får med seg hva han sier – selv om han står rett foran dem.

Slemmingene, som har satt seg som jobb nummer en å ta livet av Mills, tar seg underlig nok ikke bryet med å passe særlig godt på ham etter han er tatt. Derfor kommer han seg enkelt og greit løs ved hjelp av sine sedvanlig lite troverdige MacGyver-kunster, for å sette av gårde til sin jagede datters unnsetning.

Det faktum at Mills lot sin skadede ekskone bli igjen hos kidnapperne, kan i grunn ikke forklares med annet enn med behovet for å fylle filmens siste tjue minutter med enda en redningsaksjon.

Handlingen er med andre ord tynnere enn spikersuppe, mens musikken er smurt på feitere enn gatekjøkkenmat, og actionsekvensene er mer forvirrende enn de er spennende. Istanbul vises sjelden uten synet av en moské og lyden av bønnerop, som for å fortelle oss at det ikke er langt mellom de svartmuskede, østeuropeiske kidnapperne og den generelle terroren fra den islamskfundamentalistiske delen av verden.

Den første ”Taken”-filmen hadde en viss underholdningsverdi, som en voldelig B-actionfilm av typen Arnie og Sly pleide å stå for på åttitallet. I oppfølgeren er det imidlertid lite å bli tatt av, annet enn hvor provoserende dårlig den er.