Tåredryppende banjospill
Originalt, dypt rørende og overraskende oppløftende drama om kjærlighet, kreft og religion.
Alabama & Monroe - Belgia/Nederland 2012. Regi: Felix van Groeningen, Med: Veerle Baetens, Johan Heldenbergh, Nell Cattrysse, Geert Van Rampelberg, Nils De Caster, Robby Cleiren, Bert Huysentruyt, Jan Bijvoet
Aldersgrense: 15 år (egnethet: voksen)
«Alabama & Monroe», eller «The Broken Circle Breakdown» som denne flamskspråklige filmen opprinnelig heter, er en original og meget rørende historie om sangeren og banjospilleren Didier (Johan Heldenbergh) og tatoveringsentusiasten Elise (Veerle Baetens), og den søte musikken som oppstår dem i mellom. I metaforisk forstand fordi de faller så dypt for hverandre, men også mer konkret, da hun blir med som vokalist i hans bluegrassband.
Etter hvert får de en datter, som i ung alder får en alvorlig kreftdiagnose. Og med dette kommer parets ulike livssyn til syne, og truer med å skille dem: Ateisten Dider forbanner religiøse krefter (inkludert president George W. Bush) som nekter å satse på stamcelleforskning, mens Elise trenger å tro at det finnes noe mer mellom himmel og jord enn vitenskapen kan forklare.
«Alabama & Monroe» er basert på et teaterstykke, som visstnok kun bestod av to skuespillere (en av dem var filmens mannlige hovedrolleinnehaver Johan Heldenbergh) som rett og slett fortalte historien til publikum, kun iblandet musikalske innslag fra et bluegrassband.
Regissør Felix van Groeningens langt mer dramatiserte filmversjon (her finnes ingen voice over eller replikker direkte til kamera) benytter seg av en svært vellykket ikke-kronologisk struktur, som bryter opp en potensiell monotoni ved å bevege seg mellom de emosjonelle opp- og nedturene. Alt sammen gestaltet med bemerkelsesverdig presisjon og innlevelse fra de strålende hovedrolleinnehaverne, inkludert Nell Catrysse som lille Maybelle.
Også i filmen spiller musikken en sentral rolle, da «Alabama & Monroe» er melodrama i begrepets rette og sågar bokstavelige forstand. Det heftige lydsporet, som ikke overraskende gir assosiasjoner til Coen-brødrenes O Brother, Where Art Thou, er ikke bare forsterkende illustrasjoner av de ulike følelsene som skildres, men i seg selv en drivende kraft i filmen – og til tider en trøstende og livsbejaende kontrast til det ofte svært triste hendelsesforløpet.
Dette er en film man bør se med en rikelig beholdning papirservietter (eller et stort lommetørkle, om du er av den gamle skolen), for det blir så mørkt at det kan kjennes som for mye av det vonde. Men likevel er «Alabama & Monroe» en forfriskende og oppløftende filmopplevelse. Og det er ingen liten bragd.